NRK Meny
Normal

Gud viser vei

En gang vandret et lite slavefolk ut av mektige Egypt - med Moses i spissen. De fikk rømme uten motstand, fordi Gud hadde tatt parti med slavene og satt skrekken i de mektige, forteller Nils Terje Andersen.

Nils Terje Andersen.
Foto: Privat for NRK-andakten.

Teksten er fra Josva 1, 1-9.

I dag har jeg bursdag. Jeg sier det sånn på radioen sånn at venner og kjente kan huske å gratulere meg. Sommerbarns bursdager blir lett glemt, derfor er det bare rett og rimelig at jeg får kringkaste min egen.

Enda et år har gått. Jeg kunne ikke vite hvordan dette året skulle bli. Nå vet jeg mer om det. Men neste år vet jeg ingenting om.

Om jeg kunne spå, ville jeg antakeligvis benyttet meg av denne evnen til å se inn i min egen framtid, men jeg er glad jeg ikke kan det. Jeg tror i alle fall at jeg er det. Jeg har møtt mennesker som har opplevd ting jeg ikke skjønner at noen kan overleve; tap av kjære, store psykiske lidelser eller smertehelvete.

Men av ulike grunner lever de gjennom det, de holder fast på livet, de fortsetter å leve. De er ikke spesielt modige disse, jeg er ikke sikker på om de hadde turt å leve om de hadde visst hva livet ville bringe med seg. Men de visste det ikke, og når de først ble slukt av mørket fikk vi øye på livsgnisten. Den gjorde det ikke lyst rundt dem, men den gav dem vilje til å fortsette. Et lite lys for store mennesker.

En gang vandret et lite slavefolk ut av mektige Egypt, med Moses i spissen. De fikk rømme uten motstand fordi Gud hadde tatt parti med slavene og satt skrekken i de mektige. Slavene bega seg ut på den stolte marsjen mot friheten. Men snart grep uvissheten dem.

Hva ligger foran? Hadde det vært bedre å bli? Og snart måtte Egypternes skrekk vike for Faraos sinne. Han satte soldatene etter slavene for å slakte dem ned. Og da slavene så faraos vogner jage dem bakfra, ble de av sin egen angst. De ble stående paralysert og vente på sin død. Hva gjorde deres Gud da?

Da valgte Gud, av alle ting, å bre ut en sky til vern for dem. Så kunne de se den, og omsluttes av den. Sånn fikk de se veien de skulle gå, men ikke lenger fram. De kunne heller ikke se seg tilbake. Egypternes vogner ble skjult for dem, bak skyen. Men hva var dette annet enn en illusorisk festningsmur, en mur av luft? Det var det de trengte for å kunne bevege seg framover, og unngå å bli lammet av frykt.

Måtte skyen følge deg også. Den som viser veien, men ikke mer. Skyen som forteller at Gud går med deg gjennom livet. Vi vet nok at den ikke er en mur av stein. Men den gir mot nok til å gå inn i det uvisse. Fortellingen om hebreernes ørkenvandring viser at skyen skjulte mange mørke dager.

Men den viser også at skyens andre side var en ild som lyste om natten. Jeg håper det er sant som de sier, både israelsfolket og de mange andre som forteller at mørket ikke mørkt for Gud. At det finnes en som ser i mørket, og som tenner en ild når det er som svartest.

Jeg tror ikke jeg vil ha noen spådommer. Jeg vil heller tviholde fast på de ordene som Moses sine etterfølgere fikk, de som kjente Moses og slavefolkets historie. Til hver enkelt av dem sier Gud:

”Vær modig og sterk! La deg ikke skremme, og mist ikke motet! For Herren din Gud er med deg i all din ferd.”

Skriv e-post til Nils Terje Andersen.

* * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * *

Vi hører den irske rockesangeren Van Morrison synge den gamle irske salmen ”Be thou my vision”, på norsk kjent som ”Deg å få skode”.

Andakt 26.06.08 ved Nils Terje Andersen