Teksten er hentet 1. Mos. 1, 1-13.
I dag skal vi langt tilbake. Helt tilbake til start. Den første av alle fortellinger er den gåtefulle historien om Gud som skaper verden. Vi finner den på bibelens første blad:
I begynnelsen skapte Gud himmelen og jorden. Jorden var øde og tom, og mørke lå over havdypet. Men Guds Ånd svevet over vannet. Da sa Gud: "Det bli lys!" Og det ble lys. Gud så at lyset var godt, og han skilte lyset fra mørket. Gud kalte lyset dag, og mørket kalte han natt. Og det ble kveld, og det ble morgen, første dag.
Det må ha vært stille før begynnelsen. Før himmel og jord og alt ble til. Den gangen Gud var, og bare han. Det ble mye lyd siden. Jeg tenker ikke på skaperverkets gode lyder. Vindens sus, fossens brøl, bølgenes skvulp og fuglenes sang. Jeg tenker på menneskene og alt bråket som følger med oss. Så fort Skaperen tok blikket fra de første to, begynte elendigheten.
De tok seg til rette i lånt hage. Avsatte eieren og falt for fristelsen. Så begynte de å skape selv. Ikke gode ting med sine hender slik de burde, men dårlige ting med sine falske ord. At også ord kan skape, bør vel ikke overraske noen. Ord virker og berører. Ord er handling. Vi skaper med vår tale og med vår taushet. Som de aller første to. De la skylden på hverandre da de ble avslørt. Men var tause da Gud ropte på dem.
"Var eg ein Gud ville eg skapa ei stillere verd der skulle alle elske."
Slik skriver Tor Jonsson i et av sine sterke dikt. Og diktet har navnet "Fattig ynskje".
Mon tro om Gud noen gang har drømt om det samme. Ei stillere verd. Der alle skulle elske. Har Han angret på sin skapelse? Ristet på hodet og lengtet tilbake til tiden før bråket begynte? For Han kunne vel valgt å la være?
Eller kanskje Han ikke kunne. Kanskje gjorde kjærligheten det umulig for Gud å være alene. Kanskje var det bedre for Ham å være for noen og hos noen enn bare å være. Gud lot sin skaperglede utfolde seg. Himmel og jord ble til. Gud valgte menneskene og bråket, framfor stillheten alene. Gud valgte å elske.
Lenge etter, da kjærligheten var avvist og spikret til et kors, gikk noen kvinner til graven der Jesus var lagt. Det var morgengry, men mørket lå likevel tungt over landskapet.
Med ett ble de blendet av et sterkt lys som på skapelsens første dag. Og de hørte røsten som skaper det den nevner: Frykt ikke! Han lever!
Guds skaperglede var på ferde igjen. Sprunget ut kjærlighet. Formidlet ved Hans ord. På nytt og på nytt gir Han verden liv.
Vil du skrive e-post til Dag Aakre, kan du gjøre det her.
* * * *
Vi hører Lutherska Misjonskyrkans kör synge "Den som har skapat".