NRK Meny
Normal

Gud på Finn.no

– Vær en sjiraff, ble Sunniva Gylver oppfordret til da hun ble ordinert til prest. Hennes siste morgenandakt for denne gang handler om håp og mirakler.

Giraff
Foto: Ben Curtis / AP

Åp 21,1-7 – Jeg så en ny himmel og en ny jord

Og jeg så en ny himmel og en ny jord, for den første himmel og den første jord var borte, og havet fantes ikke mer. 2 Og jeg så den hellige by, det nye Jerusalem, stige ned fra himmelen, fra Gud, gjort i stand og pyntet som en brud for sin brudgom. 3 Fra tronen hørte jeg en høy røst som sa: «Se, Guds bolig er hos menneskene. Han skal bo hos dem, og de skal være hans folk, og Gud selv skal være hos dem. Han skal være deres Gud. Han skal tørke bort hver tåre fra deres øyne, og døden skal ikke være mer, heller ikke sorg eller skrik eller smerte. For det som en gang var, er borte.»

---

Gud har ingen annonse på Finn.no. Men det kunne Gud godt hatt. For Gud søker mennesker og menneskers boliger. Gud vil bo hos oss. Vel og merke når vi selv bor der. Gud ble en av oss, for å bo hos oss, med oss. Gjennom liv og død og inn i evigheten. Det er et mirakel. Jeg er prest Sunniva Gylver og i dag vil jeg snakke om håp og mirakler.

Mirakler er en litt vrien greie: De som tror på Gud eller noe guddommelig, trenger ingen forklaring på mirakler. For de som ikke tror på Gud eller noe guddommelig, er miraklene ikke mulig å forklare, i hvert fall ikke som mirakler. Dermed forblir de motsetningsfylte tegn – slik de også er i Bibelen.

Et mirakel er for meg noe uforklarlig – eller noe som forblir sensasjonelt selv om det forklares. En fødsel, fotosyntesen, folk som plutselig blir friske, muren som faller – og altså Gud som ble menneske og bor hos oss. Opplevelsen av mirakler avhenger ofte av blikket som ser. Som vi synger i en kjent påskesalme: ”Troens øye ser det.” Jeg tror på mirakler. Små og store. De blir en del av min tolkningsramme for ting som skjer. Andre jeg møter, tror ikke på dem. De har kanskje opplevd større mirakler enn jeg, men kaller dem noe annet.

Jeg opplever selv stadig mirakuløse ting, men da i betydningen magiske hverdagsting: Jeg har født tre barn, jeg ser mennesker reise seg fra de mest knuste steder, jeg ser tryllekunster jeg ikke skjønner noe av, jeg opplever en årlig vår, jeg opplever stadig at Gud bruker meg til mye mer enn jeg selv bidrar til. Og jeg ser håp og tro gro og vokse i de mest ufattelige situasjoner.

Håpet har både frykten og tilliten i seg. Både sorgen og gleden. Og ikke minst lengselen. Hvis alt er som det skal, hvis gleden er uten skår, hvis livet er uten smerte og motstand – hva skal vi da med håpet? Håpet rommer sulten og tørsten og sårene. Drømmen om noe som skal bli annerledes. ”Så lenge det er liv, er det håp” sies det. ”Så lenge det er håp, er det liv,” kan vi også si. Håpet kan holde oss levende lenge. Hvis ikke håpet blir en passiviserende flukt fra livet, en sløvende dagdrøm.

Jeg har noen håp for eget liv. Jeg har håp om at jeg skal få leve godt med familien min og vennene mine, med prestetjenesten, med at jeg blir eldre. Jeg har noen håp for mange av de menneskene jeg har møtt – om at de skal få oppleve mindre motstand og bedre dager. Og jeg har noen store håp. For verden. Om at rettferdigheten skal vinne fram, at lidelsen skal ta slutt, at vi skal komme dit at vi passer på jorda vår og på hverandre. En annen verden er mulig så lenge vi håper det, tror det, ber om det, handler etter det. Selv om paradiset nok først kommer når alt blir nytt.

Jeg vil håpe. Håpe med hjerte, armer og bein og engasjement. Og jeg vil være sjiraff. Min lege-far holdt tale til meg den dagen jeg ble ordinert til prest. Han ga meg et flott bilde av en sjiraff og bad meg være en selv: En som har hodet høyt oppe i himmelen hvor utsynet er godt og tankene flyr, som har beina godt plassert på jorda, og som helt bokstavelig har verdens største hjerte (giraffen har faktisk det, fordi blodet skal pumpes så mange høydemeter). Hvis vi lever giraff-aktig nok, så vil det merkes at Gud bor hos oss. Mirakel.