I overimorgen skal vi tenne det siste adventslyset. Og selv om det enda er noen dager igjen, føler mange at førjulstiden går altfor fort. Uansett hvor mye vi har stresset og strevet, så er det noe herlig med maset i adventstiden. Og det er noe fint med det å vente.
Det er ikke helt det samme når dagen er der og når den gode ventetiden er over. En norsk førjulstid er en god blanding av det engelske ordet for jul; KRISTMAS (christmas). For begge deler hører med; både Kristus og maset.
Overalt blir vi i adventstiden minnet på hva vi forbereder oss til og venter på. Fra høytalere i kjøpesentrene og butikker lyder det julemusikk disse adventsdagene, og det er tankevekkende å høre hvordan opphøyde ord som ”himmel, - hellig, - fred og - frelser min” lyder overalt. Adventstiden viser at julebudskapet har satt dype spor i oss og i hele vår kultur.
Jeg skal i år ha julaftengudstjenesten i en fjellkirke, og det er alltid en sterk og god opplevelse å få lov til å være prest nettopp den dagen. Stappfull kirke med forventningsfulle mennesker i alle aldre som ikke unngår julerushet, men som vil høre det samme varme juleevangeliet i år igjen.
I år synes jeg at noe av det viktigste med julebudskapet er at Gud kommer til oss uansett, og at Han gjør det på måter vi moderne mennesker kan forstå og ta inn i våre vanlige liv.
Det erfarte jeg på en spesiell måte da jeg var prest i Hauketo-Prinsdal kirke i Oslo. Vi hadde rett før jul innviet ny kirke etter at den gamle hadde brent ned.
Forventningen til å feire advent og jul i ny kirke var stor i hele lokalmiljøet. Vi hadde fått låne en stor og flott stall med høy og dyr og nødvendig inventar som skulle stå i kirkerommet for å minne om den første julen.
Stallen og figurene ankom i lastebil en halv time før den store barnehagegudstjenesten skulle finne sted. Vi bar figurene inn og plasserte de der de hørte hjemme i stallen. Det var et esel og en okse, og Josef og Maria og hyrder og vismenn. Men en figur manglet da vi hadde pakket alt ut; Jesusbarnet var ikke der.
Vi ringte og etterlyste den, og det viste seg at Jesus-figuren var gjenglemt. Med kun en halvtime igjen før hundrevis av barnehagebarn skulle komme for den årlige julegudstjenesten og for å bivåne den flotte stallen, ble det tilløp til panikk blant oss som jobbet i kirken. Hovedpersonen måtte jo være med.
–”Send ham i drosje”,- sa jeg til vedkommende som hadde lånt oss stallen. Og 5 minutter før banehagegudstjenesten skulle starte , kom drosjen med Jesusbarnet. Drosjesjåføren fortalte at han hadde hatt en av sine underligste drosjeturer med en uvant ”passasjer” liggende i forsetet.
Jesus kom til oss i drosje, og stallen ble komplett. Denne opplevelsen ga meg et nytt perspektiv på hva julen handler om; nemlig at Gud ikke bare kom i fjern fortid, men at Han fortsatt kommer til oss. Og Han kommer til oss moderne mennesker også i ny tid på måter vi fatter og begriper fordi julebudskapet alltid har mening.
Paulus sier det på denne måten i Galaterbrevet: Men i tidens fylde sendte Gud sin Sønn, født av en kvinne og født under loven. Han skulle kjøpe fri dem som sto under loven, så vi kunne få retten til å være Guds barn (4, 4).
* * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * *
Vi hører Eli Rygg og Terje Strømdahl sang ”Tenn lys” fra Barne-TV-serien ”Portveien 2”.
