Teksten er hentet fra 1. Kor. 3, 1-9 – Gud gav vekst.
God morgen!
Det ligger et lysegrønt skinn over Trøndelag for tida. Sjøl der snøen ikke heilt har latt seg tvinge bort, er det tegn til nytt liv. Jeg tok fram riva for noen dager sia. Skulle starte på våronna, og det gikk ganske bra. Ettermiddagssola varma enda, og det var godt å klippe bort døde greiner, rake bort vissent gras for å la sola nå det friske. Men så kom jeg bort til rabarbrarota.
Og det var da det stoppa opp. Rabarbraen hadde ligget dekka til med en haug lauv i vinter. Og da jeg fjerna lauvet, viste det seg at det var vokst ganske så kraftig under. Under det mørke lauvet, var det knoller som var i ferd med å sprekke, jeg kunne se antydningene til de riflete bladene. Det skinte i rødt og grønt.
Og det var da jeg bare måtte stoppe opp. Sette meg ned. Og se. Se fargene, se de klare antydningene til hva dette etter hvert skal folde seg ut som. Og nå som de var avdekka og sola kunne skinne direkte på knollene, var det nesten så jeg så dem bevege seg. Som om de sukka et ”åh, endelig, befridd!”
Det er ikke uten grunn at vi priser våren, at vi velger oss april og mai, at vi gleder oss til å kaste skjerf og stillongs og ser fram til å lufte tær og strekke kroppen ut på varm solbakke. For det vi ser skje rundt oss, snø som smelter, vinterham som kastes – det vekker oss. Vi ser det skje rundt oss, og vi vil også være solvarme, ikke vinterkalde. Kjenne det spirer nytt, kvitte oss med gammelt gras. Vi er som åkrer, vi vil spire, vil at det skal vokse og gro i oss.
Paulus sier noe om dette i dagens tekst, i det første brevet til menigheten i Korint, at vi er Guds åkerland. For det er Gud som gir vekst. Verken den som planter eller vatner er noe mer enn medarbeidere, sier Paulus. ”Bare Gud er noe, han som gir vekst. Og dere er Guds åkerland, Guds bygning.”
Av det skjønner vi at vi tilhører Gud. Og at det skal vokse og gro i oss. Så da er det kanskje ikke så rart, at denne lengselen etter å kjenne det er så sterk. Den henger jo nøye sammen med hvem vi er.
Åkrer som Gud har gitt vekst. Det må bety at Gud har tru på oss. At det er noe poeng, å vente på våren, på forandringa, på lyset som skal slippe til på knollene og få dem til å briste og folde seg ut. Vi er den levende Guds åkerland. Gud har tru på oss.
* * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * *
Vi hører Geirr Lystrup med "Tru på oss".
