Teksten er hentet fra 2. Mos. 33, 18-23.
Det var 2. juledags morgen, klokken var kvart på ti. Da ringte noen venner og fortalte om flodbølgen i Asia. De hadde en datter på ferie i Thailand. Nå var de livredde for hva som hadde skjedd.
Plutselig var julefreden borte. Vi kunne ikke gjøre annet enn å love dem å tenke på dem og be om at alt måtte gå godt. Etter 22 timer kom endelig meldingen om at hun var berget. Hun var blant dem som hadde klart å løpe unna da vannet knuste de små bungalowene.
Ikke alle klarte seg like godt. Over hele verden sørger hundre tusener av mennesker over å ha mistet sine nærmeste. Mange er rammet også i vårt eget land.
Noen takker Gud for redningen. Andre forbanner Gud for at deres kjære ikke var blant dem som slapp unna den våte døden. Så paradoksalt er livet. Hvordan kan Gud la slikt skje? Vi ser hva som skjer, men klarer ikke å finne noen plan eller mening.
De som så den vakre solnedgangen i havet kvelden før flodbølgen kom, de ante kanskje noe av Guds orden og Guds skjønnhet? De fornemmet kanskje noe av Den store meningen? Men noen timer senere så de bare kaos og undergang….
Hvis vi holder oss til det vi kan se og sanse rundt oss, vil Gud forbli en gåte for oss, noen ganger mørk og truende, andre ganger lys og lokkende. Vi prøver å få øye på Gud, men ser ham ikke.
I Det gamle testamente, i 2. Moseboks 33. kapittel, leser vi at Moses en gang ba om å få se Gud: Men Gud svarte ham slik: "Du kan ikke få se mitt ansikt, for det menneske som ser meg, kan ikke leve. Se, her er et sted tett ved meg; still deg der på berget! Når så min herlighet går forbi, vil jeg la deg stå i fjellkløften, og jeg vil dekke deg med min hånd til jeg er kommet forbi. Så vil jeg ta min hånd bort; da kan du seg meg bakfra; men mitt ansikt kan ingen se".
Dette er en av de mest gåtefulle tekstene i hele Bibelen. Moses får ikke se Guds ansikt, bare ryggen i det Gud passerer.
Hvorfor får han ikke se ansiktet? Svaret ligger i at Moses levde før Jesus. Og det var først med Jesus at vi fikk åpenbart det innerste av Guds vesen, selve Guds ansikt. Moses var et menneske, et stort menneske, men heller ikke mer. Jesus kom fra Gud. Og hans disipler lærte å kalle ham for "Guds Sønn".
Gud er kjærlighet, sier vi. Det kan vi si fordi Jesus har sagt oss det, og han har vist i handling hva kjærlighet er. Han tilga synder. Han helbredet ødelagt liv. Han reiste mennesker opp fra sykdom, ja til og med fra døden. Jesus viste oss Guds ansikt. Det er ansiktet til en far som elsker alle sine barn. Et ansikt som utstråler godhet og styrke.
Midt i alt det ubegripelige, når flodbølger av mange slag rammer oss, når Gud bare viser oss ryggen – og knapt nok det, vender vi oss mot Jesus. Der ser vi Guds ansikt. Til denne Gud får vi komme med alle ting, også det ubegripelige.
* * * *
Vi hører musikkstykket var Debussys "Romance" framført av Aage Kvalbein og Håvard Gimse.