I dagens andakt er jeg på leting etter det som skaper liv og det som ødelegger liv. Og jeg aner de hadde rett de gamle heltene fra Det Ville Vesten som stadig stilte folk på valg: penga eller livet. Gi fra deg pengene eller gi fra deg livet. Du får ikke beholde begge deler.
Med rette snakkes det om vår tids hovedproblemer i verden, fattigdomsutfordringen, miljøkampen og voldsspiralen. Men hvor skal vi begynne hen? Hvordan kan vi unngå at vi lammes av alle de store ordene og de gravalvorlige diskusjonene? Kan det over hode monne noe at vi lar oss utfordre? ”Jeg har meldt meg ut for lenge siden”, sukket en gammel kjenning. Det monner ingen ting allikevel.”
I det han sa det tenkte jeg på en setning som min latinlærer ofte gjentok: ”Dråpen uthuler stenen, ikke ved sin kraft, men ved at den faller ofte”. Med andre ord: summen av alle små bidrag i verden er det som kan redde verden. Det er din mynt hver uke, det er dine gode ord hver dag, det er din trofaste bønn og utstrakte hånd som er verdens håp.
Eller som Jesus svarte de som lurte på hva de skulle gjøre med verdens nød i Lukas evangeliet kapitel tre: ” Den som har to kjortler, skal dele med den som ikke har noen, og den som har mat, skal gjøre det samme”.
Jesus er rimelig konkret og utfordrer kraftig den nordmannen som fikk følgende sviende omtale : ”Han hadde alt, men glemte å dele. Det var det hele”. I Edvard Hoems roman “Soga om Tom Bergmann” ser Tom tilbake på livet med følgende erkjennelse: ”Alt eg tok i vart til gull, men det vart ikkje til liv”.
Det var til oss Jesus kom. Han hadde alt og husket å dele, for å gjøre oss hele. Ja, alt Kristus tok i vart til liv og fellesskap.
Vismannen Gandi representerte en utrolig kraft og visdom: ”Det er nok i verden til alles behov, men ikke til alles grådighet og begjær”, sa han. Hans ord er i ferd med å gå i oppfyllelse.
Mens vi syter og klager dør det beste i oss og dør våre medmennesker på grunn av vår manglende forvaltning. Vi høster med andre ord to slags onde frukter. For det første mister vi våre beste og egentlige verdier slik Arnold Eidslott treffende sier: ”En tyv har tatt det beste fra meg, og at det er det beste vet jeg fordi mine fylte hender ikke lenger gir meg glede”.
Og for det andre fører vår selvopptatte storforlangende til at det ikke blir nok til alle Gudskapte mennesker. Det finnes kun ett alternativ: Hvis vi gir gledene bort eier vi dem lenger, mye lenger
* * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * *
Vi hører Lill Kristine Thelle og Ingunn Grude Olsson synge Per Tveits og Aud M. Larsens sang ”Glede kan du finne”.
