Det må være et under å få synet igjen hvis man har vært blind. Det må være utrolig å få igjen hørselen hvis man har vært døv. Det må være fantastisk å få igjen talens bruk hvis man har vært stum.
Det kan vel alle være enige om.
Men da må det jo være fenomenalt å kunne se, høre og tale – selv om man aldri har vært blind, døv eller stum?
Hva kommer det av at mennesker så ofte lever som om det å leve ingenting er?
Dikteren Arnold Eidslott skriver:
Våre liv er svimlende gåter, Hver dag er et mirakel.
Han har rett, det er sant. En alminnelig dag er mirakuløs.
Jeg møtte en venn utenfor banken for en tid tilbake. Jeg kjenner noen mennesker som det alltid er hyggelig å møte. Han er en av dem. Han har alltid lys i sine øyne, og ser på meg med hjertets godhet og vennlighet.
Vi sto og pratet en kvarters tid, om stort og smått i hverandre liv – slik gode venner gjør.
I det vi skulle skilles, sa han:
"Ja, tirsdag skal jeg inn på Volvat og skjæres opp."
"Hva er det du sier," sa jeg, "skal du opereres?"
"Ja", sa han, "det er noe galt med avløpet. Det funker ikke som det skal, så jeg skal inn og rakes og renses. Legen har sagt at jeg kanskje får noen dårlige nyheter også."
Da sa jeg:
"Dette skjønner jeg ikke. Her har jeg stått og snakket med deg i ett kvarter, og du har vært nøyaktig like blid som du alltid er. Og så skal du opereres om et par dager." "Ja," sa han, "jeg er 72 år og har hatt et rikt og fint liv. Jeg har kjekke barn, jeg har til og med kjekke barnebarn. Det er klart at ett eller annet også kommer til å skje i livet mitt. Men jeg tar ingen mulige sorger på forskudd. Den vonde dagen får komme når den kommer. Inntil så skjer, går jeg gjennom dagene med flagget oppe."
Jeg blir så imponert over sånne mennesker. Jeg er ikke sånn selv.
Hvis jeg skulle opereres i avløpet om et par dager, ville jeg vært redd, urolig og selvopptatt. Jeg tilhører nemlig den relativt store gruppen av norske menn som aldri har vært litt syk.
Jeg møtte min venn noen uker senere, og løp bort.
"Hvordan gikk det?" sa jeg.
"Det gikk fint," sa han, "jeg fikk ingen stygge nyheter. Jeg er raket og renset, og avløpet fungerer som det skal.
Det overraskende," sa han, "var at jeg fikk ikke full narkose. De la meg sidelengs på en benk. Jeg fikk lokalbedøvelse, så jeg kjente ikke noen ting under operasjonen. Legen førte et kamera inn i kroppen min, og de satt en skjerm foran ansiktet mitt. I den neste timen så jeg hele operasjonen, og legen fortalte hele tiden hva han gjorde. Det var meget interessant og lærerikt.
Jeg vil si," sa han, "at det var et godt program."
Jeg blir så imponert over sånne mennesker. Trivsel er noe de har med seg! De er ikke utenfrastyrt.
Den dypeste kilden til et slikt livsmot tror jeg må være en helt grunnleggende livstakknemlighet.
Knut Hamsun skriver et sted:
Den blotte nåde at jeg fikk livet, er den rause forhåndsbetaling for livets alle elendigheter, hver eneste en.
Jesus sier i Bergprekenen:
Dere er verdens lys! En by som ligger på et fjell, kan ikke skjules.
Heller ikke tenner noen et lys og setter det under en skjeppe, men i lysestaken. Da lyser det for alle som er i huset.
Slik skal dere la deres lys skinne for menneskene, så de kan se de gode gjerninger dere gjør og prise deres Far i himmelen.
Send e-post til Karsten Isachsen ved å klikke her.
* * * *
Vi hører Karsten Ekorness, - han synger "Takk min Gud for alt som hendte".