NRK Meny
Normal

Gjestebud for alle

Jeg liker å danne meg tankebilder for å forstå ting litt bedre, og i min tanke er Gud den omsorgsfulle mor og far som sitter på sandkassekanten og gir gode innspill i barnets lek, sier Tonje Haugeto Stang.

Tonje Haugeto Stang.
Foto: Frikirken

Teksten er fra Jes. 25, 6-8.

Et gjestebud for alle folk

Jeg bor rett ved sida av en leikeplass. Den er et trivelig samlingspunkt for både foreldre og barn. Stort sett er det bare hyggelige lyder å høre fra sandkassa og huskene. Et par små krangler riktig nok litt innimellom, og det hender det er en liten ”krig” på gang om hvem som egentlig hadde den store lastebilen først.

Sånne disputter har vanligvis ren underholdningsverdi. Verre er det når leiken ender med knall og fall. Skrubbsår eller litt sand i munnen fører til snørr og tårer. Da får de voksne fart på seg med raske blikk på skadeomfanget og fargerike plastelapper i lomma.

Den gråten som imidlertid alltid gjør inntrykk på meg, er av et annet kaliber: Det er den såre gråten som kommer når et barn føler seg forbigått eller urettferdig behandla.

I Bibelen står det om Gud at han en gang ”skal tørke tårene bort fra hvert ansikt”… De få ordene sier mye om hvem Gud faktisk er. Og litt om menneskene…

Vi trenger trøst! Selv om vi ikke er barn lenger, er vi stadig i situasjoner som volder oss smerte. Vi rammes fysisk, vi og. Da må det gjerne noe annet til for å dempe smerten enn fargerike plastelapper. Og vi såres… Vi neglisjeres og behandles urettferdig. På den ene siden er hverdagslivet i Norge i 2008 noe av det beste et menneske kan få del i.

Og samtidig er det tøft å være menneske uansett hvor en lever. Verden er slett ikke er slik den var den gangen Gud skaperen så ut over sitt skaperverk og erklærte at det han hadde laget var ”såre godt.”

Vi mennesker benyttet vår mulighet til å gjøre feilaktige valg, og vi utviklet en underlig evne til å fortsette å gjøre de ukloke valgene – og til å såre hverandre. Livet selv – og fellesskapet rundt oss – i og utenfor leikeplassen – etterlater ikke bare barn, men voksne mennesker med øynene fulle av tårer… Forståelige tårer. Velbegrunnede tårer…

Inn i denne verden kom Gud! Vi er de som trenger trøst. Han er den som trøster. Noen rister på hodet ved tanken på Gud: Kanskje er han til, og kanskje skapte han denne verden en gang, men hvor er han nå? Fjern – uten interesse for våre liv? Bibelen tegner et annet bilde av ham: Han er den som trøster og er nær.

Jeg liker å danne meg tankebilder for å forstå ting litt bedre, og i min tanke er Gud den omsorgsfulle mor og far som sitter på sandkassekanten og gir gode innspill i barnets lek. Han er den som blåser på såret og har plastelapp i lomma i møte med et barn som bare har seg selv å takke for skrubbsåret som gjør så vondt.

Og mest av alt er han den som løfter sitt utrøstelige barn – det forbigåtte, neglisjerte og sårede barnet – opp i armene sine, holder tett rundt det, hvisker oppmuntringer og forståelse inn i øret på barnet sitt og stryker fingeren under tårene på kinnet.

Skriv til Tonje Haugeto Stang

* * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * *

Vi hører Oslo Gospel Choir synge salmen ”Velt alle dine veier”.

Andakt 29.05.08 ved Tonje Haugeto Stang