Det er den gamle profeten Elia, som tar oss med til det helligste stedet han vet om. Elia har opplevd mye med Gud, mer enn noen kan drømme om. Likevel er han et menneske som andre. Kontrasten er enorm fra å kjenne at troen er sterk som fjell til at den blir så svak at han ikke lenger orker å leve. Det er på det siste stedet Elia befinner seg nå. Han orker ikke mer. Som et siste forsøk går han til det hellige fjellet, til hulen hvor han en gang for mange år siden møtte Gud så sterkt at det ble startskuddet på hele hans profet-tid.
Når han har nådd fjellet, går han inn i hulen, og blir der over natten. Når mørket senker seg og alt blir stille, skjerpes som vanlig de åndelige sansene. Da kjenner han igjen Guds stemme: ”Hva er det du vil, Elia? Hva er det du leter etter?” Det eksistensielle spørsmål som lyder i oss alle når vi er der i livet Elia var den natten. Hva er det egentlig vi vil med livet vårt? Hva er det dypet i oss leter etter? Elia går ingen omveier. Det som ligger nærmest i ham, skuffelsen både over hva livet er blitt til og erkjennelsen over at han ikke forstår seg på Gud, er det som renner ut av ham. Han er sliten til døden, Elia, og han skjønner ikke lenger Guds veier. Har hele hans tjeneste som profet vært forgjeves? Er Gud den han trodde han var?
Gjemt borte fra alle andre, kan han ikke leke gjemsel med seg selv. Heller ikke med Gud. Og Gud svarer på en underlig måte. Han inviterer ham på et tilbakeblikk gjennom livet. ”Gå ut og still deg opp på fjellet, Elia!” Den skjulte Gud har bestemt seg for å komme ut av sitt gjemmested og vise profeten sannheten om det han har erfart. Ingen hadde opplevd så mye som Elia, og nå spiller Gud scenene opp igjen først gjennom en storm som kløver fjell og knauser, dernest som et jordskjelv som sluker alt det kommer over, og til slutt en ild, som han kjenner igjen fra det siste kjempemessige mirakel han opplevde på Karmelfjellet. Der ble ilden tegnet på at Gud var den Elia sa han var, midt foran ansiktet på hundrevis av mennesker.
Men nå - utenfor den bortgjemte hula - avslører Gud noe som overrasker Elia: Alle disse overnaturlige miraklene som vel var iverksatt av Gud, de var ikke Gud, de gikk bare foran for å skjerpe oppmerksomheten. Da alt det spektakulære er over, står Elia der ennå. Uviss. Forvirret. Det er bare en svak susing tilbake, slik det alltid har vært når alt roet seg og han kom for seg selv. Da hører han Guds stemme. Det er i den lydhøre stillheten Gud taler til hjertet hans. Den røsten han alltid har vært på jakt etter: Den Gudsrøsten som sier: ”Jeg elsker deg, Elia! Det er ikke de mektige gjerningene du har fått være med på som gjør at vi hører sammen. Vi hører sammen fordi jeg elsker deg.” Først da faller noe på plass i Elia. Nå behøver han ikke flere tegn.
