Teksten er hentet fra Sal. 61, 2-6.
I dag går mine tanker til Varangerfjorden i Finnmark, min barndoms fjord. Der kan jeg sitte i fjæra under den lyse sommerhimmelen og kjenne lukten fra havet. Da er det godt å være menneske.
Men i stillheten kommer også tomheten, de vanskelige tankene, det som gjør vondt, sår og minner fra i går og fra i fjor, alt det som hører til det å være menneske. Det er som å bære på en tung ryggsekk. Den er så tung at jeg vakler. Hvordan skal jeg orke?
Men jeg er ikke alene. Kristus er også der, kledd i lys. Han utstråler en hellig fred. Jeg hører ham si: «Vær ikke redd!» Han ser på meg og fortsetter: «Legg alle byrdene dine på meg!» Jeg vet at jeg må ta ham på ordet.
Jeg vrenger av meg den tunge ryggsekken og begynner å tømme ut innholdet foran føttene hans. «Her har du alt, Herre, alle byrdene mine,» sier jeg. Han ser på meg og smiler: «Men, kjære venn,» sier han, «er det ikke mer?» Da ser jeg det. Det er forunderlig.
Det meste av det som var tungt og nesten ikke til å holde ut, er ingenting! Det som har vært, er ikke mer! Minner og onde anelser fra fortiden er bare spøkelser. Det samme gjelder fremtiden. Det er bare det som er her og nå som gjelder.
Det ukjente medvandreren i Sal 61 synes å kjenne til denne hemmeligheten. For det første vet han hvor han skal gå med sin nød. Dernest vet han at han får hjelp. Han mister fotfestet, og det kan være en skremmende opplevelse. Men han bytter ut den ytre sikkertheten med en fast grunn som ikke kan forandres.
Selv om jeg har vært prest i over tretti år, kan jeg ikke si at jeg har så stor erfaring med livets tragedier. Noen av dem har jeg opplevd og sett, men Gud har allikevel vært ubegripelig god.
Gaven over alle gaver er å se sin egen bunnløse vanmakt. Denne gaven kan føde et hjerte som er åpent mot alt det skapte, mot alle mennesker, hvor de enn kommer fra, fordi man vet at man selv er den aller minste og siste.
* * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * *
Vi hører Kristina Jølstad Moi med "Under Guds vern".
