Teksten er hentet fra 1. Kor. 12, 4-11.
For en tid siden opplevde jeg en mektig prolog til den uka vi nå er midt inne i. Denne uka er nemlig Bønneuken for kristen enhet. Fra kirker og bedehus landet over stiger nå bønner om at kristne av alle slag må stå sammen i det godes tjeneste.
Prologen til denne ukaopplevde jeg da jeg for noen uker siden var deltager på to pilegrimsreiser til hellige steder rundt Middelhavet. På fly og i buss ble vi rista sammen, folk fra ulike kirkesamfunn og med svært så ulik kristelig legning, for å si det sånn.
Noen av oss kom fra miljøer med tungetale og helbredelsesmøter, andre av oss trivdes bedre med stillheten mellom røkelse og ikoner. Men noe av det jeg opplevde aller sterkest på disse opplevelsesrike turene, var å kjenne varmen fra disse brødrene og søstrene, kjenne nærheten og fellesskapet med dem tross alle konfesjonelle skillelinjer.
Når vi sto sammen i den store kirken i Getsemane hage og sang "Hin time i Getsemane" - eller når vi sto i ruinene av gamle Sardes i Lilleasia og ba sammen for dem som bor i byen der nå, da tror jeg vi alle visste det. Vi visste at når vi tror på Jesus, så er det så uendelig mye mer som binder oss sammen enn det som skiller oss.
Ikke sånn å forstå at kristne læresetninger er unødvendige. Visst må jeg tenke gjennom hva trua mi står for. Og kanskje finner jeg da, at for jeg for min del må trekke grenser slik og så, dette mener jeg, og hint kan jeg ikke se stemmer med Skriften.
Men jeg tror det er minst like viktig å innse og godta at andre kan se det annerledes.
Om jeg for eksempel holder på barnedåp, skjønner jeg dem som går for voksendåp, og vil forsvare deres rett til å se det sånn. På samme måte vet jeg at mine venner blant baptistene anerkjenner at også jeg er en døpt kristen, selv om jeg ble døpt som barn. For sammen har vi troen på Jesus, sann Gud og sant menneske, og på den treenige Gud, Fader, Sønn og Hellig Ånd, og det er så uendelig mye mer verd enn det vi har forskjellige oppfatninger av.
Og nettopp i en bønneuke for kristen enhet, synes jeg det er så viktig og så befriende å la dagens andaktsord synke ned i oss. Det lyder slik:
Det er forskjellige nådegaver, men Ånden er den samme. Det er forskjellige tjenester, men Herren er den samme. Det er forskjellige kraftige virkninger, men Gud er den samme, han som virker alt i alle. Hos hver enkelt gir Ånden seg til kjenne slik at det blir til gagn.
Ved Ånden blir det gitt den ene å forkynne visdom, en annen får ved den samme Ånd å meddele kunnskap. Én får en særskilt trosgave ved den samme Ånd, en annen får den nådegave å helbrede ved den ene og samme Ånd, og én får kraft til å gjøre mektige gjerninger. Én får den gave å tale profetisk, en annen å bedømme åndsåpenbaringer, én får ulike slag av tungetale, en annen tydning av tungetale.
-- Alt dette virker den ene og samme Ånd, som deler ut sine gaver til hver enkelt, slik han vil.
Vil du skrive e-post til Geir Harald Johannessen, kan du gjøre det her.
