Teksten er hentet fra Rom. 14, 1-4.
I Noahs Ark måtte både løver og antiloper holde ut med hverandre. Det kunne ikke være lett. Løvene ønsket sikkert å ete opp antilopene og antilopene å kaste ut løvene. Men de måtte pent holde ut.
Noe av deres kvaler kan vi finne igjen i den Noahs Ark som heter kristenfolket i Norge.
Der kan vi innerst i kirkens hjørner finne mang en antilope som forskrekket ser på dem som kan ta seg vin til maten og en svingom i festlig lag, og betrakter dem som løver som truer stabiliteten i kirkeskuta, ja som såmenn truer hele skuta med forlis.
Motsatt fins i kirkens store ark mondene selskapsløver som betrakter pietistene mellom oss som ikke verneverdige individer, en slags passende munnfuller for opplyste og moderne mennesker.
Denne spenningen i kirke-Norge er kanskje til å leve med, men i dagens andaktsord får vi noe å tenke på, både antilopene og løvene og alle vi andre.
Sånn lyder det i Paulus’ brev til menigheten i Roma:
Ta imot den som er svak i troen, uten å gjøre dere til dommere over hans tanker. Én har tro til å spise alt, den svake spiser bare grønnsaker. Den som spiser, skal ikke se ned på den som ikke gjør det. Og den som lar være å spise, skal ikke dømme den som gjør det. Gud har jo tatt imot ham. Hvem er du som dømmer en annens tjener? Om han står eller faller, blir en sak mellom ham og hans herre. Og han skal bli stående, for Herren har makt til å holde ham oppe.
Altså, Skriften sjøl erklærer at en som lever med stort armslag og høy sigarføring, så å si, pent skal avstå fra å raljere over den som holder seg til bedehusets tradisjoner. Og motsatt: den som lever mer forsiktig, skal pent avstå fra å forhåne og forkjetre den som har det annerledes. Det skal være plass både for deg som har en kulturåpen livsstil, som det heter, og meg som har lyst til å holde fast på en mer tradisjonell måte å leve på. Apostelen sjøl slår fast at det skal være plass for oss begge i Herrens store ark på vei mot evigheten, så sant vi tror på Jesus.
Det er nemlig mer som forener antilopene og løvene enn det som skiller dem, sier Paulus mellom linjene i det vi leste.
Og det som forener alle oss forskjellige kristne, det at en har gått i døden for oss alle. En har tatt all forskjelligheten vår og båret det inn i sin forsoningsdød. En har gjort opp for syndene våre.
Alle var vi nemlig fortapt, med eller uten høy sigarføring, med eller uten lav pietistprofil. Det er bare Jesus og det han har gjort for oss, som garanterer oss alle sammen landlov i Himmelen til slutt. Men sammen med ham og i tro på ham har vi alle like mye godt å se fram til.
Vil du skrive e-post til Geir Harald Johannessen, kan du gjøre det her.