Teksten er hentet fra Salme 19.
I en hage i Milano satt en ung livsnyter og verdensmann som livet hadde tukla seg til for.
Han hadde lenge hatt kristendommen høyt opp i halsen. I Tagaste i Nord-Afrika, der han var oppvokst, ikke langt fra dagens turistområder i Tunis, var kirken håpløst trangsynt. Mammas barnetro var bare for naiv. Bibelen klarte han heller ikke å ta på alvor. Men han fikk ikke fred.
Karrieren var det ellers ikke noe å si på. Tettiåringen bekledde allerede professoratet i klassisk retorikk i Milano, han var kjendis. Og diverse kvinnehistorier hadde han allerede bak seg. Men fred hadde han ikke.
Han var nemlig en av de ærlige. Nådeløst ærlig hadde han lagt seg sjøl under lupen, og han fant ikke ut av åssen han skulle leve med alt det som kokte inni ham. Der fant han nedrighet og umoral. Hvordan skulle han få selvrespekt og fred med seg sjøl?
I mange år hadde han søkt etter sannheten, i filosofien, og også i den tidens New Age-bevegelse, som het manikeismen. Men han fikk ikke fred. Verken filosofiens eller new-agernes løsninger holdt vann lenger. De lekket som siler, og den unge kjendisen syntes han sank med dem.
Denne ettermiddagen hadde en gammel kompis nettopp vært innom. De satt og prata i hagen, og kameraten fortalte nyheter om en stor kristen vekkelse østpå. Om mange mennesker som nå tok troen sin på alvor og innvia seg til å følge Kristus.
Etter det besøket blir det akutt krise for den unge professoren, som aldri har glemt barndommens Jesus. Han vakler av sted for å være for seg selv, han slenger seg ned under et fikentre, og plutselig hører han en jentunge synge i nabohuset. Om igjen og om igjen disse ordene: Ta og les, ta og les.
Livsnyteren under fikentreet stusser. Aldri har han hørt ungene synge sånn før. Forbløffa reiser han seg og går for å ta og lese i en Bibel. Det første han da setter øynene på, er stedet der Paulus blant annet sier «kle dere i den Herre Jesus Kristus.»
Der og da skjønte han at Jesus hadde ropt på ham. Og der og da ble Augustin en kristen. For Augustin var det naturligvis, Augustin som senere ble den store kirkefaderen.
Men det begynte altså med at han tok og leste. Den Kristus han møtte da, gav ham den tilgivelse han trengte for å leve med selvrespekt, og den nåde han trengte for å leve med fred. Senere skrev Augustin slik om alt det han hadde vært gjennom: «Gud, du har skapt oss til deg, og vårt hjerte er urolig inntil det finner hvile i deg.»
Sånn kan vi også ta og lese, og oppleve sannheten i det som står i dagens andaktsord, på kirkefaderen Augustins dag: Herrens bud er rent, / det får øynene til å stråle.
Vil du skrive e-post til Geir Harald Johannessen, kan du gjøre det her.