Det er to ord jeg ikke har tenkt å ta med meg inn i 2005. De ødela mer enn nok i 2004. De ødelegger alt de tar på, gjør meg maktesløs og sur. Det er de to fryktelige ordene hvis bare.
Jeg vet ingenting det kommer så lite ut av som de to ordene:
"Hvis bare jeg hadde vært ung." "Hvis bare jeg hadde vært vakker." "Hvis bare jeg hadde vært frisk." "Hvis bare mora mi hadde vært annerledes." "Hvis bare jeg hadde vært gift med en annen." "Hvis bare jeg hadde hatt en annen jobb."
Hvis bare er et helt verdiløst uttrykk, som leder min tanke ut i dill og dall.
Det er ord som lurer meg trill rundt. Jeg har jo alltid noe, jeg har alltid et øyeblikk og en situasjon og en mulighet. Men dette stjeler ordene hvis bare fra meg, og lar meg stå tomhendt igjen.
Men livet mitt blir rikt igjen hvis jeg velger å slutte å si hvis bare. Jeg er blitt eldre, mitt ansikt er eldre, og det aksepterer jeg.
Jeg er ikke lenger så sprek som før. Jeg liker bedre å gå enn å løpe. Men det er fint å gå, og like sunt.
Jeg har nådd septemberdagene i mitt liv. De har sin egen verdi. Livet byr meg andre muligheter nå enn da jeg var ung og dum. Nå er jeg gammel og dum, og klar for nye feil.
En sykesøster på legevakta i Oslo fortalte om 37 arm- og beinbrudd etter en flott skisøndag i Nordmarka med skarpt føre.
Hun sa: "Hvis bare folk kunne holde seg hjemme, så ble det ikke så mange beinbrudd."
Benny Andersen skriver et sted:
"Hvis bare han ikke hadde levd, så hadde han formodentlig ikke vært død."
Der treffer han blink. Der parkerer han damen på legevakten. Jeg er glad i en liten indisk hustavle:
Syng - som om ingen hører deg. Dans - som om ingen ser deg. Arbeid - som om du ikke behøver pengene. Elsk - som om du aldri har blitt såret. Lev - som om jorden er himmelen.
Jeg har møtt mange mennesker som har sagt:
"Hvis bare Gud hadde gjort det lettere å tro." "Hvis bare Gud ikke hadde vært så fjern." "Hvis bare kirken hadde vært litt mer moderne."
Gud har gjort det lett å tro. Gud er ikke så fjern. Kirken forkynner den oppstandne Jesus Kristus, som er midt i blant oss med sitt ord og med sin ånd.
Jeg er glad i de gamle salmene. Noen av dem har gått ut på dato når det gjelder språk, men det gjør ingen ting hvis bare innholdet er spenevarmt.
Gamle ord kan formidle noe som kan skje her og nå.
"Han står for døren nu og banker - å dyre sjel, gi akt derpå - fornekt ham ei i dine tanker - og la ham dog ei ute stå - jeg sier i mitt stille sinn - du Guds velsignede, kom inn."
* * * *
Vi hører Sondre Bratland i "Mitt hjerte alltid vanker".