NRK Meny
Normal

Gå til de bortkomne

Både kirken og alle andre fellesskap trenger forskjellige personligheter som har ulike måter å være på, ulik erfaring, ulike ting vi er gode på, ulike måter å leve troen på, sier Sunniva Gylver.

Sunniva Gylver
Foto: Privat for NRK-andakten

Teksten er fra Matt. 10,1-6.

Hva er godt lederskap? Å være et godt forbilde? Å våge å være tydelig og ta avgjørelser? Å vise omsorg for sine medarbeidere? Å gi medarbeiderne en sammenheng de har lyst til å være en del av? Å ville noe?

Jeg tenker at godt lederskap handler om alle disse tingene. Og mer til. Hvis vi ser på Jesus – og det er i grunnen alltid bra å gjøre – så ser vi en leder som gjorde noen grep vi kan lære av. Enten vi leder et land eller en bedrift eller en ungdomsklubb eller en familie. Jesus levde som han lærte – han var et forbilde.

Jesus ville definitivt noe; han hadde et budskap: ”Vend om og tro på evangeliet, for Guds rike er nær!” Jesus virker trygg, og uten skjulte agendaer. Han underviste gjennom handlinger, fortellinger og livsnære eksempler, og gjennom å spørre tilhørerne tilbake og få dem selv til å tenke gjennom tingene.

Han bygget opp sine medarbeidere gjennom tre års intenst liv sammen; viste dem omsorg og tillit, samtidig som han utfordret dem. Han ga dem ansvar og retning videre og sendte dem ut, ikke alene, men to og to. Og ga dem noen viktige verktøy med på veien. Hvordan ser vårt eget lederskap ut i forhold til dette? Jeg lar meg stadig utfordre.

Det er èn ting til jeg stopper opp ved i dagens tekst. Når de tolv disiplene listes opp ved navn, slår det meg hvor lite jeg vet om de fleste av dem.

Noen av dem er mer tydelige: En synlig og stormunnet Peter. En nær og følsom Johannes. En opprørsk, bitter og grådig Judas. En ambisiøs strateg som brødrene Jakob og Johannes eller kanskje var det heller moren som var ambisiøs? Men hvem vet noe særlig om Taddeus eller Filip? Andreas? Bartolomeus? Ikke alle var like synlige.

Fra første stund hadde kirken et mangfoldig personlighetsgalleri i sitt lederskap, med ulike styrker og svakheter og ulike funksjoner. Siden kom Paulus med det geniale bildet av kirkens fellesskap som en kropp, hvor alle har sin umistelige oppgave og sitt særpreg, og hvor alle avhenger av de andre.

Det er så lett å tenke at man må være akkurat sånn eller sånn for å være en god leder i kirken, eller bare være en del av fellesskapet. Men både kirken og alle andre fellesskap trenger forskjellige personligheter som har ulike måter å være på, ulik erfaring, ulike ting vi er gode på, ulike måter å leve troen på.

Samtidig som dette mangfoldet krever en bevissthet av den enkelte om at vi alle er del av en større sammenheng og avhenger av hverandre. Og mangfoldet forutsetter en felles plattform og mål. Hvordan kan jeg fremme både mangfoldet og enheten i akkurat den sammenhengen jeg står i?

Skriv e-post til Sunniva Gylver.

* * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * *

Vi hører Bjørn Eidsvåg synge sin egen sang, ”Babels tårn”.

Hør andakten 28. juni.