Jeg inviterer meg selv nå til å sitte med deg noen minutter ved frokostbordet eller på svaberget. Noen lyse, lette vers har jeg med på denne sommermorgenen. Enkle, vakre linjer må være tingen på vei inn i sommerens soliga dager. Her er diktet ”Mors avskjed” av Marit Tusvik:
”Nå drar jeg, barn, og mens jeg er borte må dere ikke putte erter i nesen! Det hadde vi ikke tenkt på, så det gjorde vi.”
Jeg liker korte dikt. Det korteste diktet jeg har, er skrevet av Jan Erik Vold. Det handler om uflaks, og det er vel det man kan kalle for stunt-poesi. Det består av 7 ord: ”Fallskjermen åpnet seg ikke – denne gangen heller!”
Arne Hjeltnes er en morsom mann. Han har en spesialitet som gjør at alle liker ham: Han er helt alminnelig. Vi lever jo i oversnobbete tider. Alle skal bli noe mer enn de er. Det finnes ikke kapellaner lenger, alle prester er sogneprester, og alle leger er overleger. Og det heter ikke underleppe lenger, det heter assisterende overleppe. Men Arne Hjeltnes, han er en helt alminnelig mann, og det elsker folk ham på grunn av. Han skriver morsomme dikt, og jeg skal lese Arne Hjeltnes sitt dikt ”Me er ikkje like”:
”Me er ikkje like, Gud skapte oss slik.
Ein er muslim og ein annan er sikh.
Og eg, eg kjem frå Kinsarvik.”
Min favorittforfatter i Danmark heter Johannes Møllehave. Her kommer han:
”Dagen er ny og ren,
tro den under den bringer.
Fuglen slipper sin gren
fordi den tror sine vinger.
Du er det lys som ble tent,
du skal varme og lyse.
Slukkes det lys som ble tent,
er det flere enn deg som vil fryse.”
Da jeg var student, skrev en av studentene en håndskrevet avis som han la ut på avisrommet en gang i måneden, og den ble lest av alle i løpet av 48 timer og var helt fillete etter 48 timer. Vi elsket den avisen, tegningene, filosofien og diktene. Den begavede, unge studenten het Børre Knudsen. Det står noe i Bibelen om at det skal komme en stor vannflom til slutt, og Børre skrev et dikt som het ”Endetidsvisdom”. Jeg tror vi må ta med oss det diktet også denne sommermorgenen.
”Nå har vi blikket fritt så langt vi øyner,
For dalen hvor vi skapte våre løgner,
er gravlagt under tusen meter vann.
Og vi – de eneste som reddet livet –
er reddet til det nye perspektivet.
Nå ser vi Gud fordi vi ikke øyner land.”
