Vi husker det vi vil huske. Vi vil ikke huske alt, og noe er det helt sikkert klokt å glemme. Ungdommer advares mot å legge informasjon om seg selv og andre på nettet, fordi de ikke har kontroll på hva som lagres og hvor. Heller ikke hva fortellingene og bildene kan bli bruket til. Det er ikke alt vi vil huskes for. – og det er noe vi gjerne vil huskes for.
I den katolske kirke er det Kleopas sin minnedag i dag. Han har noen villet at vi skulle huske. Han er nevnt en eller to ganger i påskefortellingen. Det er det. Hvis jeg vil vite noe om ham må jeg gå til bibelen på en annen måte enn til vanlig.
Vår Bibel er full av fortellinger om tro. Derfor er den hellig. Derfor er det spennende å lese den – igjen og igjen. Mange mennesker har gjennom århundrene delt noe viktig de har opplevd – eller forstått – eller sett og hørt.
I Bibelen har vi fire fortellinger om Jesu liv, død og oppstandelse, skrevet som biografier. Alle tekstene i Bibelen er tolkninger. Aller først var dette fortellinger som gikk fra den ene til den andre. Har du hørt hva som skjedde med…! – eller Husker du den gangen Jesus…? Rykter gikk – fortellinger vandret. Etter hvert møtte kanskje fortelleren en nesten maken fortelling, men som hadde et annet fokus – en annen hukommelse, en annen overskrift.
Fortellingene om Jesus fikk selvsagt farge av dem som fortalte. Mange ville knytte fortellingen opp til seg. Kanskje til folk de kjente, eller likte, eller til steder de visste om og som var viktige. Jeg tror ikke noen har fortalt sånn for å lyve. Men kanskje det ble et utvalg av alt som hadde skjedd, basert på hva som var nærmest den som fortalte. Det går jo an å skjønne det. Det de ville fortelle var viktig. Fortellingene om Jesus skapte forandring i folks sine liv. Derfor var det fint å ta vare på det som var nær det fortelleren kjente til.
I en hel generasjon var fortellingen om Jesus muntlig. Kanskje noe ble skrevet ned, men ikke tatt vare på. Fortellingen levde på forskjellige steder og i forskjellige miljø. Så ble den fanget – eller flere av fortellingene ble fanget – av skriften – av bokstavene. De som slår fast – holder fast – de som gjør det så mye vanskeligere å justere litt, fargelegge, velge. Skriften sto der, og den var lenge og mange steder udiskutabel.
Fra fortelling til tekst skjer det noe med fortellingen. Men det skjer også noe når tekst møter mitt liv – meg som leser. Jeg velger. Bevisst og ubevisst velger jeg hva som får plass i mitt liv. Våre liv er forskjellige, og livsløpet skaper forandring hos hver og en av oss. Vi tolker når vi leser. Vi trenger forskjellige ting til forskjellige tider. Fokus skifter. Fortellingen om Jesus står ikke stille, den møter oss og den lever fordi vi søker den.
Jeg liker Den katolske kirkes minnedager. Først og fremst fordi de kan få meg til å lese på nytt. Lete en gang til. Kleopas? Hvorfor har vi fortsatt navnet hans med oss? Hvem ville det? Mange andre har helt sikkert forsvunnet – hans navn bærer vi så vidt videre? Er det fordi han, så langt vi vet, var far til den første biskop av Jerusalem? Gjorde hans navn en utrolig fortelling trolig?
Kleopas var han som på veien til Emmaus fortalte den oppstandne om Jesus. Fortellingen står i siste del av Lukasevangeliet.
* * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * *
Vi hører Sondre Bratland synge Olav H. Hauges tekst ”Alltid ventar eg å finna”.
