Det latterliggjøres og karakteriseres som ”nisseluete” når noen hever stemmen mot måten noen velger å bruke pengene sine på. Vi er alt for like i Norge, sies det, likhetsidealet er ødeleggende for investeringsvilje og kreativitet. Samtidig får vi det ene nødvendige tiltaket etter det andre for å bekjempe fattigdom og utjevne ulikheter.
Spør de ungene i skolen som ikke kan invitere hele klassen til kinobursdag, eller de som ikke tør ta imot invitasjoner fordi de ikke kan gjengjelde dem. Spør dem om følelsen av likhet. Det er ei synd at skamfølelsen rammer disse ungene, og ikke de som sutrer over at de blir uglesett med biler til fem millioner og hus til 100.
Her tenker jeg faktisk at nisseluementaliteten er på anstendighetens og evangeliets side. Det å tøyle sitt begjær etter penger og rikdom, er av det gode. Det å kjenne ansvar for sunn forvaltning til fellesskapets beste, er av det gode. Det å avgi til fellesskapet, likeså.
Vi blir aldri så kraftig påmint om forskjellene oss i mellom som nå i adventstida. Og heldigvis er det noen som sørger for at våre hjerter og tanker og noe av vår rikdom kan vendes til dem som trenger det. Kirkens Bymisjon har sin aksjon Lys i mørket, som ikke bare viser oss livet i skyggen av velstanden, men som gir oss mulighet til å gjøre noe med det. Både ved å gi og å dele, også av vår tid og omsorg og dermed binde oss sammen i et nytt fellesskap. Og Frelsesarmeen står trofast med sine gryter i byene og tettstedene landet rundt, og får mange ganger igjen for pengene du legger i gryta.
Betyr så dette at det ikke er lov å glede seg over livets goder? Så langt derifra! Vi skal glede oss over alt som er godt, rikt, vakkert – men vi skal huske at alt er gitt, alt er til låns og det skal forvaltes.
Bibelen er sjelden så krass som når det er snakk om rikdom og skatter på jorden. Dagens tekst er fra Jakobs brev og budskapet er klart: ”Den roper høyt, den lønnen dere holdt tilbake fra arbeiderne som skar åkrene deres, og nødropet fra dem som høster inn, har nådd fram til Herren Sebaots øre.
”Vi liker ikke å høre slikt. Jeg gjør det ikke. Og det gjør meg til et menneske som trenger påminnelsen om at jeg ikke lever for meg sjøl og mitt. Men at det fins en visjon for menneskene, Guds klare, kjærlige visjon om rettferdighet og rett blant og for menneskene. Så enkelt, så vanskelig, men ikke uoppnåelig. Den nye verden kaller på oss, og for den tenner vi lys i mørket og tar fatt på reisen.