Teksten er hentet fra Jak. 2, 1-9.
Dere har foraktet den fattige
Oslo domkirke er nattåpen i helgene. For mange år siden var mannen min vakt der en del netter, og blant møtepunktene med mennesker i den sammenhengen var det noen som gjorde særlig inntrykk. En sen nattetime stod en litt sluskete kledd kar i døra inn til kirkerommet og tittet inn;
”Er kirken åpen?” spurte han – litt undrende. ”Ja, kirken er åpen”.
”For meg også?” Han var fortsatt like spørrende. ”Ja, kirken er åpen for alle…” ”Men jeg er en tyv…”
Da vakten hadde fortalt ham at kirken fremdeles var åpen – uansett hvem han måtte være eller hva han hadde gjort - trådte gjesten varsomt gjennom døra og fram mot et av sidealtrene. Der ble han sittende. Lenge.
Jeg lurer på hva han tenkte på? Kanskje skjønte han det som er så vesentlig i vår tekst denne morgenen: At Gud ikke gjør forskjell på folk! Kanskje fikk han puste ut fra sitt eget strev og alt som var blitt så skjevt i livet hans? Kanskje skjedde det fordi han møtte en åpen dør og ble ønsket velkommen inn i et vakkert rom på lik linje med en alle andre? Andre – som var vesentlig penere kledd enn ham og som han sikkert raskt tenkte hadde mer vellykkede liv enn ham selv.
Men også for ham var døra åpen…
Jakob, som skriver det brevet vi har fokus på i dag, går rett på sak: Mine søsken! Dere kan ikke tro på vår Herre Jesus Kristus, herlighetens Herre, og samtidig gjøre forskjell på folk. Sett at det kommer to menn inn i forsamlingen deres, den ene i staselige klær og med gullring på fingeren, den andre fattig og i skitne klær.
Så legger dere merke til ham med de staselige klærne og sier: «Vær så god, her er en god plass!» men til den fattige: «Du kan stå der». Jakob fortsetter og kaller oss ”dommeren med onde tanker” om vi gjør slik. Pirker bort i det som er realiteten for mange av oss i møte med mennesker som bærer preg av at de ikke har fikset livet slik man bør her i landet: ”Dere har foraktet de fattige!” .
Vi liker ikke å høre det, men jeg tror vi trenger ”reine ord for penga” innimellom. Det handler om holdninger og om handlinger. Om vennlighet, om tid og en smule engasjement. Om å åpne hender og lommebøker. Om tankene og ordene våre når vi ser mennesker rundt oss som livet har fart kraftig med.
Vi lever i et land der den gjengse holdning ser ut å være at om man ikke lykkes – og da er det karriere og økonomi som teller – har en bare seg selv å takke. Jo da, vi har mange muligheter i velstands-Norge, men mange faktorer motarbeider også menneskers drømmer i dette samfunnet. Derfor er Jakobs ord viktige: Skal mennesker forstå at døra ikke bare til kirkerommet, men til Gud selv, er åpen, må vi vokte oss vel for å lukke der han åpner…
* * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * *
Vi hører Sigvart Dagsland synge Lina Sandells salme ”Bred dina vida vingar”.
