Flere farer for fedrene

Det er lett å bli en redd far med for stramme oppdragertøyler, sier Nils Åge Aune. Man må nemlig gi barna pusterom og frihet til å utvikle seg også.

Pappa får fire nye uker
Foto: Johannessen, Sara / SCANPIX

Jeg er så heldig at jeg er far til 5. Å være far og gjøre de riktige tingene er ikke alltid like lett. Noen av mine barn har blitt ungdommer. Jeg er veldig stolt av dem. Men noen ganger har jeg undret meg: Mon tro hvordan vil de klare seg, med den ballasten jeg har gitt dem?

Noen ganger går oppdragelsen av skinnene: Den eldste sønnen min var ganske munnrapp da han var liten. Etter en litt turbulent ettermiddag husker jeg at jeg falt for fristelsen til å si til min håpefulle: Du må huske på at jeg får et grått hår hver gang du ikke hører etter. Poden var stille et par sekunder, før det kom: ”Jaså, nå skjønner jeg hvorfor farfar er helt hvit i håret.” Det er av sine egne man skal ha det, er det ikke det det heter!?

Som far vil jeg det aller beste for barna mine! Alle fedre, og mødre også, vil at de skal utvikle seg til trygge mennesker. Vil at barna skal skikke seg vel. Framfor alt er vi mange som håper at vi har vært så gode fedre at de skal ønske holde fast i trua på Gud som sin himmelske far og på forankringa i Jesus Kristus.

Det er lett å bli en redd far. Det er så mange farer som synes å lure bak neste sving. Jeg vet om fedre som derfor har kjørt med stramme oppdragertøyler gjennom hele oppveksten. Men så manglet den nødvendige frihet og pusterommet som trengs for å utvikle seg. For de er jo ikke barn så lenge. Om sider må de velge selv. Og noen barn har måttet ta smertelige oppgjør med far, og gått egne veier, uten fars anerkjennelse. Det er smertefullt.

Hva kan vi da gjøre da, fedre? Jo, vi kan gjøre som apostelen. I bibelordet for dagen i dag sier han til menigheten i Tessalonika: ”Dere vet også at vi var mot hver enkelt av dere som en far mot sine barn: Vi formante, oppmuntret og ba dere inntrengende .....” (1. Tess. 2,11-14). Apostelen konstaterer i fortsettelsen at det var en oppdragelse som fungerte. De holdt fast på Gudsordet som han hadde sådd hos dem, og det ble en kraftkilde i deres liv.

Jeg tenker apostelen, som selv ikke var far i virkeligheten har fattet poenget: I det øyeblikk han hadde begynt å tvinge meningene sine eller trua på tessalonikerne, eller skape skyldfølelse for at de skulle holde fast i den, eller fortalte hvor skuffet han var når de vek unna,- da hadde han nok mislyktes. Jeg tenker Paulus hadde noen kvaler. Han var jo langt unna, også! Han kunne bare slippe taket og overgi dem i Guds varetekt.

Vi fedre gjør noen ganger noen ukloke valg. Kanskje syns du denne dagen er tung å begynne, på grunn av noen slike? La oss overgi de vi tenker på i Guds hender, til han som styrer for alt. Han vender oss ikke ryggen, heller ikke denne morgenen.