Jeg kjente plutselig at en hånd rolig tok tak i hånden min. Da jeg snudde meg så jeg inn i et stort smil. Det var en helt ukjent gutt. Han hadde downs syndrom. Vi var i Nidarosdomen og vi stod i kø på vei frem mot nattverdbordet. Selv var jeg på reise nordover og det passet så fint å være med på gudstjenesten i domkirken før veien gikk videre. Ikke ante jeg at denne gudstjenesten ville gi meg et minne for livet.
Smilet hans og hånden som han hadde lagt i min, vitnet om trygghet og at vi hørte sammen. Så stod vi der da, hånd i hånd som to gamle kjente, og ventet på at det var vår tur til å knele.
Den dagen lærte jeg på nytt noe om det å være søsken i troen, og om det å tilhøre Guds familie. I denne guttens tanker og følelser var dette det mest naturlige i verden. Vi var i samme kirke. Vi skulle begge frem til Herrens alter for å feire nattverd. Da hører vi jo sammen. Like naturlig som det var for han å holde sin mor i den ene hånden, var det å rekke den andre hånden ut til meg. Etter en stund var det vår tur.
Vi knelte ned ved siden av hverandre og reiste oss når det hele var over, og så så jeg han aldri mer. Men han har forblitt en del av meg. Han berørte mitt liv på en slik måte at han siden den dagen er blitt del av min trosfortelling. Med sin tillitsfullhet og glede over å være sammen med en ukjent broder, ga han meg et glimt inn i en sannhet og en dimensjon som ligger i Guds eget hjerte, inn i noe av det som Herren ønsker for sin menighet på jord. At vi er en enhet til tross for all forkjellighet.
Mange kristne har opplevd noe av dette når de har kommet på fremmede steder, ja under fjerne himmelstrøk. Da de har vært gjester ved gudstjenester og møtt troende fra andre kulturer. Mange har merket, at til tross for alle forskjeller, så er det noe som binder oss sammen, dette ene, store: troen på Jesus. Ut over den hele jord utgjør kristne en stor familie.
I en vanlig familie er mennesker forskjellige, men det er noe som binder oss sammen og gjør oss til en enhet. Slik er det også med den kristne kirke. Jeg vet selvsagt også om stridigheter og konflikter som kan oppstå mellom enkeltkristne, forskjellige grupperinger og kirkesamfunn. Jeg er ikke blind for det. Men fellesskapet er en mektig dimensjon ved det å tilhøre den kristne kirke, at vi i kan oppleve samhørighet og enhet med mennesker vi ikke har sett før, men som vi vet bygger sitt liv på den samme grunnvoll som en selv har valgt, Jesus Kristus.
Det som gjorde denne opplevelsen i domkirken så sterk for meg, var at her opplevde jeg den så hel og ukomplisert, på en måte i en ren og betingelsesløs utgave, så selvfølgelig, ikke begrenset eller innskrenket av menneskefrykt eller usikkerhet.
Jeg har studert teologi i mange år, mange mennesker har jeg møtt, og noen bøker har jeg lest. Men ingen har lært meg som mye om Guds familie og om det å være søsken i troen, som denne gutten med downs, i løpet av noen velsignede minutter i Nidarosdomen i kø frem mot Herrens alter.
* * * *
Vi hører Sondre Bratland i sangen "Gje meg handa di".