Å gi dåpsbarna et dåpslys er blitt en fin tradisjon i mange norske menigheter. Selv synes jeg det er en flott opplevelse å få døpe barn, og voksne, å få tro at Gud gir dem noe i dåpen, at han gjør noe med dem og at de får et nytt og annerledes forhold til Gud. Det er ikke noe magisk som skjer, men det er likevel et mysterium som vi ikke kan forstå, men bare gripe i tro.
Gud vil ha et fellesskap med oss, han gir oss en rettighet i forhold til seg. Vi hører til i fellesskapet av dem som tror på ham og vi hører til i den kristne kirke. Og jeg synes det en god opplevelse å få være Guds redskap når mennesker blir døpt, og som tradisjonen er i min menighet, få gi dem dåpslyset med ordene: "Kristus er verdens lys, han skal også være dette barnets lys."
Vi ønsker bare å gi barna våre det aller beste. Vi vil at det gode skal følge dem gjennom livet. Og jeg vet at mange foreldre har dette som motivasjon når det kommer til kirken for å få barna sine døpt. Mange føler seg utilstrekkelig, de synes de tror for lite, men de ønsker dette gode for barna sine. Hvem av oss tror forresten nok, eller helt riktig?
Jeg synes dåpen av små barn blir et sånt fint bilde på at det er Gud som gir og som gjør noe med oss. Det er ikke vi som kommer med våre gode liv og store tro. De små barna har lite å gi tilbake, de kan ikke uttrykke tro eller vise til noe de har gjort. De kan bare ta imot det gode de får. Derfor gir vi dem lyset, i bønn om at Kristus skal få være lyset i deres liv.
Lys er kontrasten til mørket. Mens lyset er symbol for en tilværelse der renhet og godhet kan vokse fram, er mørket symbol på det onde, på urenhet og en tilværelse der lite kan vokse og gro. Mørket er et utenfor, uten felleskap og uten kjærlighet. Det vil vi ikke verken for barna våre eller for oss selv. Derfor vil vi gi dem lyst.
"Ja, du er mitt lys, Herre. Herren lyser opp i mitt mørke." Sannheten er vel den at mørket i seg selv ikke er av det onde. For Gud har skapt dagen og han har skapt natten. Og slik er nattens mørke et gode som skal gi oss søvn og hvile. Likevel vet vi at vi ikke ser i mørket, og at mørket ofte kan frembringe en frykt for det ukjente og det onde. Og slik har det blitt i Bibelens billedspråk, noe vi kjenner oss godt igjen i. Den som er i mørket kjenner ikke Gud, hans godhet og hans kjærlighet. I lyset er kunnskapen om Gud og hans vilje for våre liv.
Lyset står for fellesskap. For meg er fellesskapet med andre som tror den viktigste livsbetingelsen for min egen tro. Når min tro kan være svak, når mørket begynner å tette seg rundt meg, da er jeg avhengig av de andre som tror. Noen ganger må de tro for meg og vise meg at lyset ennå er der. Det er det menigheten og Kristi kirke i verden er til for: Å lyse for hverandre slik at kunnskapen og troen kan vokse frem.
I en verden som er preget av mørket, av altfor mye urettferdighet og ondskap er det ennå noen som sier: "Ja, du er mitt lys, Herre! Herren lyser opp i mitt mørke." Samtidig er det en sjanse å ta, for lyset kan være utfordrende og avslørende. Det kan komme til å vise oss sider av oss selv og våre liv som vi helst ikke ville se. Da er det godt å vite at han som er lys også er kjærlighet. Kristus er verdens lys, han vil også være mitt lys!
Vil du skrive e-post til Berit Lånke, kan du gjøre det her.
* * * *
Vi hører Nordstrand kirkekor i salmen "Det skjer et under i verden" skrevet av Gerd Grønvold Saue og Svein Møller.