Teksten er hentet fra Apg. 2, 1-4.
Jeg har nettopp vært igjennom en uke med mange tårer. Ikke sorgens tårer, men gledens og forundringens tårer. Det har vært en uke hvor jeg virkelig har følt at Den Hellige Ånd har vært i virksomhet. Det skyldes ikke at vi har talt i tunger eller opplevd å bli fylt av Den Hellige Ånd slik de apostlene fikk oppleve på den første pinsedagen. Likevel har jeg opplevd en kommunikasjon på tvers av språkbarrierer og ulik tro, som jeg aldri har opplevd maken til.
Jeg har vært på reise til kristne og muslimske hellige steder i Tyrkia. I en gruppe av muslimer og kristne fra Norge, opplevde vi på en forunderlig måte å dele med hverandre av rikdommen i vår tro. Ikke for å blande religioner, men for øke forståelsen av hva troen betyr for den enkelte av oss. Våre to muslimske venner har tyrkisk bakgrunn og kunne derfor hjelpe oss til å både finne og forstå våre kristne søsken der vi reiste.
En av de mest rørende opplevelsene vi hadde var i den byen vi kjenner fra Bibelen som Antiokia. Både Peter og Paulus var der, ja, de hadde faktisk et alvorlig oppgjør mellom seg i denne byen, noe folk i området er svært bevisst på. I denne byen fikk vi høre at alle de kristne kirkene levde i nær forståelse med hverandre og sine muslimske søsken.
Det hørtes så rosenrødt ut at en mistenksom person som meg ønsket å undersøke saken nærmere. Jeg ønsket å treffe en riktig gammel, kristen høvding. En slik som har levd med sin tro i mange år og som ikke lett lar seg rive med av nye ideer.
Våre muslimske venner gjorde en stor innsats for å finne personen. "Vi må gå til basarene, der vil vi finne ham. De gamle kristne er gjerne å finne blant gullsmedene." Ved hjelp av den entusiastiske lederen av basarene, som selv var muslim, fant vi den gamle gullsmeden.
Han var medlem av den syrisk ortodokse kirken som mener å nedstamme direkte fra den menigheten som apostlene grunnla i Antiokia. Med stor vennlighet fortalte også han at de kristne lever godt sammen med hverandre og sine muslimske søsken i denne byen. Ja, det skjedde heller ikke så sjelden nå for tiden at de unge giftet seg på tvers av alle disse grensene.
Men så skjedde det, det hellige øyeblikket oppstod, da vi sammen på gresk, kunne si: "O, hellige Gud, barmhjertige Gud, nåderike Gud, miskunn deg over oss." Og våre muslimske venner kunne fortelle at de bad nøyaktig samme bønnen. Det var som vi hørte suset av Den hellige Ånd, og ingen av oss tvilte på at det bitte lille gullsmedverkstedet var et hellig sted.
Den gamle kristne mannen var stolt da han fortalte oss at det var han som lærte opp barna og de unge, særlig i menighetens liturgier og sanger. Da jeg forsøkte å ta opp tonen til en sang jeg trodde han ville kjenne, smilte han stort og fortsatte med en vakker salme som var ukjent, men likevel så kjent for oss alle. For her var Den hellige ånd i funksjon.
Den gamle gullsmeden delte med oss av sin tro, med våre muslimske venner som tolker, fortalte han om kjærligheten til Kirken og til Kirkens Herre, Jesus Kristus. Veldig innstendig forklarte han oss at Guds kjærlighet elsker frem fellesskapet mellom mennesker som kan tenke og tro ulikt. Akkurat som Peter og Paulus var uenige nettopp i Antiokia, slik kan vi være uenige om saker som kan være viktige for troen, men likevel ikke kan skille oss fra Guds kjærlighet og fellesskapet med hverandre.
Det var en hellig stund der inne i gullsmedverkstedet, hvor både norsk, tyrkisk, gresk og andre språk ikke var til hinder for Den Hellige Ånds gjerning. Det var i sannhet et hellig felleskap mellom mennesker som tror forskjellig, men som alle lever av Guds kjærlighet og nåde.
Vil du skrive e-post til Berit Lånke, kan du gjøre det her.
* * * *
Vi hører Siri Nordli Leirvik i den keltiske salmen "Lovsyng vår Gud".