Teksten er hentet fra Matt. 7, 24-29.
Noen mennesker kan man bare ikke la være å lytte til. Det er noe eget ved dem, både det de sier og måten de sier det på. Når de snakker, er det med en slags selvfølgelig autoritet som gjør at man tar ordene til seg og vil høre mer.
De trenger ikke være spesielt rappkjefta eller ha uvanlig store talegaver. Det jeg tenker på, er mennesker man aner at lever det de sier. Ordene er ikke for store for dem, men passer til personen. Det lyder ikke hult når de snakker. Man merker at de serverer mer enn teorier og tanker. Ikke får de tilhørerne til å føle seg små og dumme, heller. Tvert imot. Når man hører på dem, kjenner man seg tatt på alvor. Man kjenner igjen sitt eget liv. Man både forstår og føler seg forstått.
En som mer enn noen andre hadde denne evnen, var mannen fra Nasaret. «Da Jesus var ferdig med å tale, var folket slått av undring over hans lære,» får vi høre i dagens tekst fra Matteusevangeliet. Folket var trollbundet. Slått av undring. Og hvorfor det? Jo, det var, heter det videre, fordi «han lærte dem med myndighet, og ikke som deres skriftlærde.» Han kom med mer enn teori og tillærte fraser.
Denne bemerkningen om Jesu naturlige autoritet kommer rett etter den kjente Bergprekenen. Det er der vi finner de vakre, gripende saligprisningene og idealet om å elske sine fiender. Der lærer vi Fadervår og oppfordres til å be, lete og banke på. Der lærer vi den gyldne regel, der løftes blikket fra våre bekymringer via fuglene under himmelen til vår himmelske Far som vet hva vi trenger. I Bergprekenen advares vi mot å dyrke Mammon og samle skatter på jorden – og selv om ordene til dels er harde, vil vi høre mer. Jesu ord gjør inntrykk. Vi tror ham. Og merker at det han sier, skaper noe godt i oss.
Det var noe eget ved Jesus, både ved det han sa og måten han sa det på. Det var åpenbart mer enn tillært kunnskap han hadde å fare med. Livet og ordene stemte overens. I Johannesevangeliet heter det til og med at Jesus var Ordet som ble kropp. Det vil si at han levde det samme som det han sa.
Dette er også et mål for alle som lytter til Jesus, nå som da. Selv om ingen av oss lever slik at det stemmer nøyaktig med det vi sier, er dette like fullt noe å strekke seg mot. Helt mot slutten av Bergprekenen peker Jesus på denne en livsviktige sammenhengen, for alle mennesker. «Den som hører disse mine ord og gjør etter dem, han blir lik en klok mann som bygde huset sitt på fjell,» sier han.
Da blir vi mennesker som står for en støyt. Men hvis sammenhengen mellom ord og liv blir borte, står livets byggverk utrygt som et hus på sandgrunn når flommen kommer.
Akkurat i disse dager kan bildet av hus som feies bort av storm og vannmasser kanskje virke litt i sterkeste laget. Jesus mener selvfølgelig ikke at alle som har fått hus og hjem ødelagt av flodbølge og flom har gjort seg mer skyldig i tomme ord enn andre. Det er vårt indre byggverk han snakker om. Har det en kvalitet som gjør oss verd å lytte til? Kan det anes at vi i hver fall forsøker å leve det vi sier?
Vil du skrive e-post til Knut Grønvik, kan du gjøre det her.
* * * *
Vi hører studentkoret Crux synge "Ordet vart menneske".