Teksten er hentet fra Apostlenes gjerninger 20, 18-27.
Jeg veit ikke om jeg umiddelbart er enig med Paulus i dag, hør hva han sier:
"For meg er ikke liv eller død verdt å snakke om, bare jeg kan fullføre løpet og den tjeneste jeg fikk av Herren Jesus: å vitne om evangeliet om Guds nåde."
Nei, jeg er ikke umiddelbart enig. Jeg syns liv og død er verdt å snakke om. Jeg syns ikke nødvendigvis og alltid at mitt eget liv er så interessant å kverne rundt på i lengden – det er greit å gå trøtt på egne greier. Men jeg vil hevde at liv og død er verdt å snakke om. For det er det vi har – det er det vi er gitt – livet som utspiller seg mellom fødsel og død. Det er det som skal leves og kjempes for og gledes over.
Liv og død er verdt å snakke om. Det er ordene rundt liv og død, de ordene som virkeliggjør tankene våre – som gjør oss menneskelige. Får oss til å tre fram, for oss sjøl og for andre. Derfor er det viktig, livsviktig, å finne ord for livet, på livet. Gå inn i den gode, farlige, åpne, skjelvende samtalen om hva det er som gjør livet til liv – og ikke bare en utholdt avmakt eller redsel for død, slutt, tomhet.
Men jeg forstår hva Paulus sier i avskjedstalen sin til de eldste i Efesos – den er gjengitt i Apostlenes gjerninger. Jeg forstår at hans eget liv og død ikke er noe han vil kretse rundt når han nå skal oppsummere sitt virke, si hva som har vært viktig, hva han har vært drevet av, hvorfor han ikke har kunnet gi opp – men gjennom tre år stadig talt, formant, grått: vitnet om evangeliet om Guds nåde. Eller sagt annerledes: Å fortelle om den store kjærligheta som har kommet til menneskene. Det har grepet han på en slik måte at det å gi den videre, er det eineste han lever for.
Jeg kan skjønne at Paulus sitt eget liv blir smått i forhold til et slikt oppdrag. Kristendommens utbredelse, vår hellige, alminnelige, overleverte tro har da også kommet fra de 12 apostlene og de som var rundt dem. Våre liv kan bli små i et slikt perspektiv. Og vi kan godt kjenne litt på ydmykheta når vi speiler oss i dem som har gitt og oppgitt alt - fordi noe er viktigere enn ens eget. Det kan gjøre oss ydmyke, undrende.
Men det kan også være godt å ha noen å beundre, å se opp til fordi de blir et forbilde – viser oss hvordan det går an å forvalte liv, tid, evner, gaver. At det går an å ha ei veldig tydelig retning på livet – som om det er en tjeneste. Og den tjenesten har mange, mange arenaer å utfoldes på.
Men vi har faktisk alle et løp å fullføre. Og da tenker jeg ikke på det heseblesende, kortpusta, utmattende løpet vi kan kjenne oss fanga i og av. Jeg tenker på livsløpet – alle de dagene og mulighetene som gis oss:
Tid, som kjennes begrensa, men er evig.
Evner, som vi kan ta i bruk til stadig å utforske og skape, og det i mange sammenhenger.
Relasjoner, som vi kan vokse eller kvile i.
Gleder og sorger – som vi kan dele på og bære for hverandre.
Jo, vi har et løp å fullføre – et løp som er vårt. Et liv som er vårt, gitt oss til lek og alvor, intenst og vekslende. Det er verdt å snakke om det – livet, døden. Hva ellers skal vi snakke om?
Vil du skrive e-post til Siv Limstrand, kan du gjøre det her.
* * * *
Kristina Jølstad Moi synger den keltiske salmen "Dans og syng".