Teksten er hentet fra Apg. 4, 13 – 22.
Noe av det fine jeg opplever som sjelesørger er når folk forteller om hvordan hverdagslivet deres preges av gudstro. Det er så selvfølgelig at Gud er der som en del av deres liv. De snakker med sin Herre, søker råd, og opplever Guds velsignelse selv om livet både kan være tøft og vanskelig.
De siterer strofer fra salmevers som betyr noe for dem, eller enkeltord som har fått en spesiell betydning. De forteller om hvordan de opplever Guds ledelse i små ting i hverdagen. De synliggjør det som dagens tekstord sier noe om:” vi kan ikke la være å tale om det vi har sett og hørt”.
Og jeg har lært mer teologi av mange slike erfarne hverdagsslitere enn mange tykke lærebøker og professorer. Det er så alt for mange som underkjenner sin egen erfaring og gudsopplevelse. ”Jeg har jo bare min barnetro,” sier mange, og så er den kanskje mer dyppløyende og erfaringsbasert enn mange såkalte lærde kan skilte med.
Det er trist at mange har mistet mye av den daglige samtale om hva vår tro og livssyn betyr for oss. For jeg tror vi ofte lager oss forestillinger om at andre tenker så mye riktigere og bedre enn oss selv, og at de lærde vet best.
Tekstordet fra Apostlenes gjerninger denne dagen handler om noen som kalles ulærde lekfolk som hadde frimodighet til å fortelle om det de hadde sett og hørt i kontakt med Jesus. Heldigvis er det mange som i sin familie, på jobb eller i andre sammenhenger på en naturlig måte fletter inn hva deres livssyn betyr for dem, hva tilliten til Guds omsorg betyr for livet deres.
Ingen skal prakke på noen noe de ikke vil høre noe om. Jeg er ikke ute etter de store vitnesbyrd der folk reiser seg på bussen og proklamerer sin tro, eller der en står fram med elendighets- eller storhetsbeskrivelser som enkelte vitnemøter blir gjennomsyret av.
Men mange savner rett og slett noen å dele sin tro med. Det å våge å sette ord på famlende forsøk på å forstå, sette ting i sammenheng, og glede seg med andre over trosstyrkende erfaringer en gjør i livet.
Så alt for mange går alene med spørsmål, tvil, men også med trosstyrkende opplevelser som ville vært til hjelp for andre. Kanskje noen har erfaringer på det vi selv er i tvil om og så kan vi trøste andre med noe vi har erfart og sett glimt av når det gjelder Guds rikes hemmeligheter.
Og har vi noe godt på hjerte, hvordan kan vi da la være å tale om det vi har sett og hørt? Tenk om vi kunne få en sterkere frimodighet til å dele troserfaringer selv om de er sårbare og personlige. Selv om noen kanskje synes de er banale og enkle og ikke passer inn i alle aksepterte trossystemer.
Det vi deler, tror jeg uansett det kommer mer velsignelse ut av enn det vi blir sittende med alene. Takk igjen til dere medmennesker som har vært med å styrke min tro og min hverdagserfaring ved å fortelle hvordan dere lever med Gud. Jeg skulle ønske flere ble like heldig som jeg.
Vil du skrive e-post til Erling Tronvik, så kan du gjøre det her.