Hadde jeg vært styrtrik, så skulle jeg ansatt et habilt storband, med godt voksne menn i svarte dresser, til å følge etter meg overalt hvor jeg gikk. De skulle spilt Sinatras ”New York” når jeg gikk til jobb om morgenen, og ”My way” når jeg labbet hjem om kvelden. Men jeg er ikke styrtrik, og det er sikkert like greit det.
Styrtrike bør nemlig være gode på å forvalte penger. ”Av den som har fått mye, skal det ventes mye, og av den som mye er betrodd, skal det kreves desto mer.” Det sier Jesus i dagens bibeltekst. Han gjør forskjell på folk. Av dem som har fått mye forventer han mer. Vi har forresten et skattesystem som har noe av det samme i seg. Men bare til en viss grad. Mens skatten forteller at noe av det vi har hører til fellesskapet, sier Jesus at alt hva vi har hører til Gud. Vi forvalter det, på vegne av vår skaper. Gud har gitt oss evnene og ressursene omkring oss. Men ikke bare til oss. Også til vår neste.
Han har velsignet menneskeheten med store naturressurser, med kloke hoder, flinke never og varme hjerter. Det kloke hodet er ikke bare gitt til hun som bærer det. Det er gitt til alle som får nyte godt av at det finnes. Men hun skal forvalte det. Vi er forvaltere. Det betyr at vi bestemmer hvordan våre ressurser brukes. Det er ikke bra forvalterskap å bruke seg opp i tjeneste for andre. Men heller ikke det motsatte, å bruke sine ressurser utelukkende på seg selv og sine.
Jesus stiller dagens spørsmål, og svarer selv: Hvem er en tro og klok forvalter? En tro forvalter gjør noe som skaper noe, som metter, og gir mening for andre mennesker. De som er i ferd med å gjøre dette når Jesus kommer, de er tro forvaltere, sier Jesus. De er kloke også. For det er klokt å leve for noe, noe annet enn sin egen nytelse, og sine egne interesser. Det er klokt fordi det er nært opp til hva vi skapt til. Vi fungerer best når vi kan bety noe meningsfullt og viktig for andre mennesker. Da lever vi.
Dagens Jesusord utfordrer oss, midt i sommeren, til å finne ut hva vårt bidrag til verden kan være. Vi bor i et rikt land, så det at de fleste av oss kan dele mer, det er åpenbart. Av den som har fått mye, skal det ventes mye, sa Jesus. Det er tydelig tale. Men også fordi vi er de vi er, forventer Gud noe av oss. At vi bruker det som Gud og livet har gjort oss til, for andre. Det er troskap, og det er klokskap som gir livet mening.
Moder Teresas arbeid i Calcutta tiltrakk seg mange slags mennesker. Også turister som ville møte henne, og se på arbeidet, kanskje for å finne mening. En sånn turist skal visstnok ha klappet henne på skulderen og sagt: ”Jeg ville ikke gjort det du gjør, ikke for en million dollar en gang”. ”Ikke jeg heller”, svarte Moder Teresa da, med et smil om munnen. Penger var en for liten betaling. Det kan være vanskelig for oss å forstå, vi som har gjort trangen til å tjene mer til en samfunnsmotor. Men Teresa kunne ikke gjort det for penger. Den var andre grunner som måtte til. Noen kaller det å finne en mening, andre kaller det å finne seg selv. Moder Teresa kalte det å finne Jesus.
