Jeg, Dag Aakre, innrømmer at å elske mine fiender er for radikalt. Jeg har nok med å elske dem jeg elsker. Og jeg skulle ønske at Vårherre var fornøyd hvis jeg klarte å behandle mine venner en smule bedre.
Jeg har en forresten en motforestilling til. Den er mer teoretisk, men jeg klarer ikke å slippe den helt. Dersom fiendekjærlighet er mulig, ville det egentlig være klokt? Er det sant som Paulus sier at godhet mot en fiende er å samle glødende kull på hans hode. At godheten gjør det så hett for ham at han slutter å hate? Risikerer vi ikke i stedet at vi gir galskapen mer rom? Så bitre, syke og kranglete mennesker får større mulighet til å spre ondskap og øke smerten?
Kjærligheten er en skjør plante. Den trivdes ikke særlig godt på Jesu tid. For da han levde den ut i praktisk liv, snudde mange seg bort. Han som elsket sine fiender fikk håndfaste svar gjennom piskeslag, nagler, og tornekrone. Men heldigvis for oss: Han sluttet ikke å elske.
Har et spenn i tid på to tusen år endret på dette? Jeg tror ikke det. Kjærligheten er fortsatt en skjør plante. Men ikke bare skjør. Den er også livskraftig. Jeg har sett den overleve og blomstre under sørgelig dårlige kår. Og jeg har undret meg over det jeg har sett.
En av våre fremste oppgaver er dette: Å tilby kjærligheten gode rom å vokse i. Rom som inviterer til modige samtaler. Rom som ivaretar det sårbare livet. Rom som tåler mangfold og fremmer barmhjertighet. For kirken er ikke dette en oppgave langt ute i teologiens ytterkant. Dette er kjernen. Det gjelder vår identitet og vår oppgave i verden. Hvis kirken slutter å være et frigjørende fellesskap, er den ikke lenger kirke.
Levende menigheter vokser alltid nedenfra. De oppstår der mennesker berøres av Ånd og kjærlighet. De er et fellesskap av tilgitte syndere. Et korsmerket fellesskap. Men derfor også håpets og gledens fellesskap.
Det er mange som taler kjærlighetens sak i vår lengtende verden. Forskjellen på Jesus og mange andre er denne: Han levde som han talte. Han gjorde ordene troverdige gjennom handling. Derfor er han verd å lytte til selv om han er vanskelig å etterfølge.