En raus rasteplass

Til Lia gård kommer mennesker for å oppsøke stillhet og ettertanke. Det er mange historier om mennesker som har fått hjelp her til å mestre livet sitt i møte med sin Skaper, forteller Odd Eidner.

Odd J. Eidner
Foto: Privat bilde

God morn!

I dag vil jeg ta deg med til en avsidesliggende gård langt inne i de dype skoger i Østerdalen. Det er en smal grusvei som fører dit. Her er et lite småbruk gjort om til et stort og livskraftig sted, Lia gård. Hit kommer mennesker for å oppsøke stillhet og ettertanke. Det er mange historier om mennesker som har fått hjelp her til å mestre livet sitt i møte med sin Skaper. Her er ei av historiene:

Ei kvinne kom til Lia. Hun bar på en sorg så stor at hun aldri trodde hun ville komme over den. Kreftene forsvant, og troen også. Men i mørket dukket det opp et vagt ønske om å møte sin Skaper. Hun orket ikke folk, orket ikke være alene, men husket på dette stedet som hun tidligere hadde hørt om.

Hun reiste til Lia sammen med ei venninne, livredd for hva som ville skje. Det første de fikk høre da de ble ønsket velkommen, var: ”Her er det ingen krav. Her er det lov til å være trist, her er det lov til å være sint.”

Venninna hennes var svært sint. Hun hvisket: ”Her blir man sett! Her forstår de jo hvem vi er!”

Den triste fikk lov til å ligge beskyttet i mørket sitt. Hun fikk den tiden hun trengte. Det var trygt i mørket. Hun skjønte at hun hadde funnet et sted å være med hele seg. Men hun var redd, følte seg forlatt. Hun tok imot velsignelsen i dusjen og i maten. Vannet og brødet var de fysiske kjærtegn fra en Gud som ikke var der.

Den sorgtunge reiste heim igjen. Hun levde videre i sin puppetilværelse, og husket på alle sommerfuglene som Lia er full av. Langsomt skjedde det en forvandling, så forsiktig at hun nesten ikke merket det. Senere dro hun tilbake til det kravløse stedet inne i skogen og oppdaget et nådefullt blikk. Langsomt forlot hun puppen.

Men hun kjenner at den er der, inni henne – ei sommerfuglpuppe, ei grav. Der bor sommerfuglen, håpet og gudssønnen. Rommet er mørkt, men ikke farlig lenger. Det er ikke så trangt lenger. Det må jo kunne vokse vinger der, vinger som skal bære henne videre, resten av livet – under en åpen himmel.

Det er jamen godt at det fins sånne rasteplasser langs veien, som Lia gård. Det er godt at det fins rause mennesker som ser og gir gode møter. Det er godt at det fins en Gud som ser og kan sette oss fri.

I dagens bibeltekst står det:

20 For Herren ser ned fra sin hellige høysal, fra himmelen skuer han ned på jorden. 21 Han vil lytte til fangenes sukk og løslate dem som er viet til døden. (Salme 102, 20-21).

Skriv e-post til Odd J. Eidner.

* * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * *

Vi hører trioen Frode Alnæs på gitar, Arild Andersen på bass og Stian Carstensen på trekkspill som spiler ”Det går en vind".

Hør andakten 15. august.