Teksten er hentet fra Mark. 12,18–27.
God morgen!
De stod og brølte mot hverandre, jeg kunne ikke la være å blande meg inn, det var tross alt døtrene mine. Ikke orka jeg lyden av dem, og ikke ville jeg ha noe av at de oppførte seg som usiviliserte krapyl.
Det slår jo tilbake på meg, som i tilfelle har mislyktes med oppdragelsen. Så jeg skilte dem. Prøvde å roe dem. Ville ha ei forklaring. Men det var bare anklage på anklage. ”Hu gjorde det først. Men hu sa det først. Hu plager meg. Men hu plaga meg først”.
Altså en ubrytelig ring av anklager. De hadde sannsynligvis begge rett. Og like mye feil. Men fastlåst i sjølrettferdigheta, sinnet, raseriet, tårene – var det bare en ting å gjøre, å ta dem i nakkeskinnet og skille dem, sende dem hver til sitt og be de komme tilbake når de var klare for ei unnskyldning.
Den tida kom ikke. Og da jeg gikk runden for å prøve å nøste opp og skape grunnlag for forsoning, stod partene langt fra hverandre, for å si det sånn. Det var ikke rom for verken unnskyldning eller tilgivelse. De var heilt fastlåst i sin logikk, sitt sjølbilde.
Dette er velkjent, det er den gamle adam, denne gangen i barns uttrykk. Men det kunne like gjerne vært meg. Jeg finner meg ofte igjen i en temmelig fastlåst posisjon, bare litt mer avansert i uttrykket.
Noen må si ”bryt!” Bryt logikken, bryt sirkelen du har malt deg inn i…
Dagens tekst er ei historie om en fastlåst logikk. Det var saddukeerne – ”de som hevder at det ikke er noen oppstandelse”, som Markus forklarer - som kom til Jesus og la fram for han spørsmålet om hvem som skulle være ektefeller når oppstandelsens tid kommer, hvem av brødrene som hadde giftet seg med sin brors kone etter at hun ble enke, skulle da ha henne, når alle sju hadde vært gift med henne?
Reaksjonen fra Jesus var ganske kontant: ”Dere farer vill, for de døde verken gifter seg eller blir giftet bort”, og så kommer konklusjonen ”han er ikke en Gud for døde, men for levende”.
Jesus sier ”bryt!” Guds logikk er en annen. Gud lar seg ikke binde i våre forestillinger, heller ikke Guds framtid. En Gud for levende, det er den kristne Gud, en Gud som gjør levende, en Gud som bryter med dødens logikk i selve sitt vesen.
Og som gir tilgivelsen som mulighet for å komme videre i livet og med livet. Men det er en kunst, en livskunst å kunne gripe tilgivelsens mulighet. Vi må øve oss på den, øve oss på å gripe den, øve oss på å kjenne den igjen. Og ikke minst - som med all kunst, akseptere at det er noe overraskende, befriende og forløsende med tilgivelsens kunst - den kommer jo fra en skapers hjerte?
* * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * *
Vi hører CC Cowboys synge ”Tilgivelsens kunst”.
