Den gang jeg var et lite foster
På kontoret mitt henger det et bilde av den yngste av døtrene mine. Det er ikke et vanlig bilde, men et ultralydbilde. Det ble tatt omtrent tre måneder ut i svangerskapet. Omrisset av et hode og en liten kropp kan tydelig sees. Jeg husker godt da vi fikk med oss denne ultralyd-utskriften.
Ei merkelig følelse. Før vi begynte å telle dagene hennes kunne vi altså se henne. Begynne å venne oss til tanken på at hun snart skulle komme. Fremdeles når jeg ser bildet, blir jeg slått av undring over hvordan livet kan vokse fram.
Men hvis jeg tenker for mye på det, svimler tanken også! For hvorfor ble det akkurat henne? Det var jo så mange muligheter i unnfangelsesøyeblikket! Handler det om ren og skjær tilfeldighet, når et liv blir til? Er naturen kanskje helt planløs, når alt kommer til alt? En gang ble jo du og jeg til på samme måte. Er vi bare et resultat av tilfeldighetene og det planløse? De fleste tror jeg streifer innom slike tanker fra tid til annen.
I dag møter vi ordene fra salme 139, vers 13 – 18. Der heter det:
13 For du har skapt mitt indre, du har vevd meg i mors liv 16 Du så meg den gang jeg var et foster, i din bok ble alt skrevet opp; mine dager ble dannet før en eneste av dem var kommet. 17 Gud, hvor høye dine tanker er, hvor veldig summen av dem! 18 Vil jeg telle dem, er de talløse som sand, blir jeg ferdig med det, er jeg ennå hos deg.
Disse versene lærer oss minst to ting:
For det første: Våre liv er ikke et resultat av tilfeldighetenes og planløshetens frie spill. Bibelen minner oss om at jeg og du er fordi Gud ville vi skulle være. Dette er en svimlende tanke. Ikke minst fordi at noen ganger ser vi oss tilbake og tenker: Alt ble ikke slik jeg kunne ha ønsket, alltid.
Noen ganger tok jeg kanskje valg som fikk fatale konsekvenser. Andre ganger ble jeg innhentet av hendelser som fikk stor innvirkning over dager og år av mitt liv. Her må det vel ha vært tilfeldigheter inne i bildet?
Bibelordet i dag kaller oss likevel til å se våre liv i fra Gud sin synsvinkel: Det er en guddommelig vilje bak din eksistens. Om så galt skulle være at vi ikke var ønsket av noen annen, så er du og jeg alltid ønsket av Gud. For han har skapt vårt indre, sier salmisten.
For det andre lærer disse versene oss at vi har vært sett, hvert sekund av vår eksistens. Jeg ser på et ultralydbilde over kontorpulten min, og forundres over at det er mulig å se et barn, før det er født. Det er imidlertid ikke en ny situasjon for Gud. Han så deg mens du ennå var et foster, ja, før en eneste av dine dager var dannet.
Det er som om bibelens fortellinger peker for oss i retning av disse sannhetene: At vår eksistens har en hensikt. At vi er sett. Framfor alt har han vist det ved at han sendte Jesus Kristus i vårt sted, for lide og dø for oss.
* * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * *
Vi hører Børud-gjengen framføre ”Lille Ole”.
