Teksten er hentet fra 1. Sam.2,1-10.
”Førr ei dame”, sang Halvdan Sivertsen – og stort mer av den teksten, husker ikke jeg. Men ”Førr ei dame”, tenker jeg når jeg leser Hannas beskrivelse av den Gud hun elsker og tjener.
Hanna er en av flere kvinneskikkelser som har etterlatt seg dype spor i form av en lovsang i Bibelen, og hennes lovsang i Det gamle Testamentet møter oss denne mandagsmorgenen. Maria – Jesu mor er en av de andre som hyllet Gud på denne måten – og det vi gjerne må kalle ”hennes dag”; Maria Budskaps dag, ble markert i kirker landet rundt i går.
Noen vil ha det til at Bibelen er en kvinnefiendelig bok, men jeg sliter med å forstå en slik påstand. Mange kvinner gis anerkjennelse i Bibelen – og styrken deres stikkes ikke under en stol. Mirjam verdsettes som en av Moses viktige støttespillere, Ester holdes fram som en modig redningskvinne for Guds folk, for å nevne noen.
Hanna framstår som et forbilde på tro og overgivelse. Når hun vender blikket mot Gud og beskriver hans karakter og kraft i sin lovsang, er det både utfordrende og løfterikt å vende blikket og se samme veien som hun gjør.
”Mitt hjerte fryder seg i Herren, Herren gir meg stor kraft. Nå kan jeg le av mine fiender, for jeg gleder meg over din frelse. Ingen er hellig som Herren, for ingen er til uten du; det er ingen klippe som vår Gud.”
Lettvint, tenker du kanskje? Hun kan neppe ha kjent mye av livet når hun bruker sånne ord? Ærlig talt, vet hun i det hele tatt hva en fiende er?
Ja, Hanna kjenner på fiender i sitt liv. Kanskje ikke de fysiske, menneskelige motstanderne vi først og fremst tenker på når uttrykket brukes. Men fiender vet hun helt sikkert hva er. Fristelsen til motløshet, for eksempel. Dårlig selvbilde. Følelsen av å mislykkes. Ytre press. Og helt sikkert fiendene i sitt eget indre.
Misunnelse. Hevntanker? Hanna har kjempet for sin verdighet mot nedlatenhet og mobbing. Jo, hun visste hva fiender var. Og smerte. Men hele tiden vendte hun seg til Herren og hentet det hun trengte.
Så går livet over i en annen fase. Motløsheten er ikke like sterk; Herren har velsignet den barnløse Hanna med enn sønn. Alt er allikevel ikke fryd og gammen: Det må ha kostet for mor Hanna å holde sitt løfte til Herren om at gutten skulle vokse opp i templet…
Hanna velger å holde fokus. Hun vet hvor hun skal plante føttene for å stå støtt i et liv der fiender sniker seg innpå utenfra og innenfra. ”Det er ingen klippe som vår Gud.”, konstaterer hun – og vi skjønner koblingen.
Derfor er hun så inderlig glad. Derfor hever hun seg over fiendene. Derfor lovpriser hun ham som har båret gjennom mange smertelige erfaringer. Lovsprisning er ikke noe den gjør som føler at alt har lykkes. Lovprisning er mer enn noe en respons fra den som tør regne med Gud i alle livets kamper og utfordringer…
* * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * *
Vi hører Anne Hilde og Arve Reigstad lede an i ”Sangen fra våre hjerter”.
