Teksten er hentet fra Rom. 12, 4-8.
Det er vanskelig å være avhengig. I vår moderne verden er avhengighet det siste man ønsker. Helt fra barnehagen opplæres vi til å knappe våre egne knapper og klare oss mest mulig sjøl. Men vi vet jo at den dagen kan komme før vi aner, hvor vi ikke lenger har noe valg.
Et ukonsentrert øyeblikk på motorveien, så smeller det, litt kjemi i kroppen som kommer i ulage, eller bare årene som går og langsomt gjør oss skrøpeligere, og så er vi der – avhengige. Av andres tålmodighet og andres krefter. Kanskje også av andres penger.
Er det da noe å skamme seg over? I vår tid tror jeg den skammen er stor. Det er baksiden ved vår frihet og selvstendighet. At vi ikke kan gi hverandre, og kanskje ikke oss selv, lov til å være mennesker, også når vi havner i den situasjonen å bli avhengige, å være nødt til å be om hjelp.
Dagens tekst bringer oss inn i en annen mentalitet, en helt annen forståelse av den virkeligheten som oppstår i samspillet mellom mennesker:
Vi har én kropp, men mange lemmer, alle med ulike oppgaver. På samme måte er vi alle én kropp i Kristus, men hver for oss er vi hverandres lemmer. Vi har forskjellige nådegaver, alt etter den nåde Gud har gitt oss.
Den ene stemmen som bringer de mange delene i samspill med hverandre er Kristi stemme. Han roper oss innover i organismens sindrige samspill, i dansen som blir til der hvor man gir seg over til den musikken som binder de mange bevegelser sammen.
Det kan være et kall til å bli synlig med det lille unike som er gitt til meg, et kall til å ta ennå et skritt dypere inn i vennskap, eller et kall til det allermodigste: å våge avhengigheten – uten skam. Det er en stor nådegave.
Vil du skrive e-post til Ellen Merete Wilkens Finnseth, kan du gjøre det her.
* * * *
Vi hører "En av oss", og det er Siri Nordli Leirvik og Vadested som framfører den.