Ordet brutal har latinske røtter og betyr egentlig rå og hensynsløs. Og hvem av oss har ikke sans for råskap, spenning og det litt rufsete i en kultur som blir mer og mer preget av det finslige og elegante. Takke meg til litt biff tartar fremfor den evig sunne salaten. Takke meg til rå fyrstekake fremfor den akkurat for mye stekte.
Eimen av råskap kan oppleves som eimen fra paradis. Men det gode kan også lett bli det beste fiende. Når råskapen forfører, kommer følelser og tanker på avveie og fører til forferdelse. Dette skjer når grådigheten tar råskapen til fange, selvopptattheten tar lojaliteten til fange og egenviljen gjør omtanke til fremmedord. Brutaliteten er derfor blitt en av vår kulturs hovedfiender.
Det er ikke det spor rart at Martin Luther i sin Store Katekisme skriver konkret og utfordrende om det femte bud: ”Du skal ikke slå i hjel!” Luther snakker først om budets betydning i forhold til brutalitet og vold mot det gudskapte liv. Og dette er et høyst betimelig bud å holde frem en ettervinter som i vårt land og i vår verden har resultert i brutale mord, voldtekter, overgrep og terroraksjoner.
Men Luther peker også på en annen side ved brutaliseringen: ”Videre må en ikke bruke tungen til å si eller råde til noe vondt. Ikke må en heller benytte eller tillate noe middel eller noen fremgangsmåte som kan fornærme noen.” Brutaliseringen har mange og svært forskjellige ansikt.
Det handler også om brutalitet og rå hensynsløshet i et mobbeperspektiv, både i det private og offentlige rom. Og dette er svært vanskelig å snakke rett om. Vårt demokrati er jo avhengig av spisse penner for å avsløre, utfordre og sette på plass dumhet og ufornuft. Det frie og sanne ord er vår kulturs avgjørende basis.
Men vårt demokrati fortjener ikke spisse penner som er forført av ironi, arroganse og brutal latterliggjøring. Våre politikere fortjener et påpasselig blikk i det offentlige rom, men overlever ikke uten respekt, hensynsfullhet og godhet. Og media bør skjerpe seg så de ikke vedvarende gjør seg avhengig av å gjøre noen til syndebukker og mobbeoffer til enhver tid for å bevare spenningen og dramatikken i det offentlige rom.
Langtidsvirkningene av dette spillet kan være en kvalitetsforringelse av våre ledere som virkelig kan bli en fare for vårt demokrati. Hvem orker offentlig trakassering i lengden?
”Skal jeg vokte min bror?” sukket Kain etter å ha drept sin bror Abel av ren og skjær misunnelse. Ingen bør være i tvil om svaret.
* * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * *
Vi hører Kristina Jølstad Moi i den keltiske salmen ”Gud er din hvile”.
