Teksten er hentet fra Åp. 2, 1–7.
Noe av det skumleste og beste jeg har gjort, er å utsette meg for andre menneskers ”speiling” av livet mitt. Jeg har bedt noen rundt meg om å komme med tilbakemeldinger – særlig på handlinger og væremåte som er i ”blindsona” mi. De tilbakemeldingene gir meg mulighet til å utvikle meg, og det er bra. Det skumle er de klare meldingene om ting som ikke er ok...
Men det hjelper veldig at de som sier fra, er kloke mennesker som begynner med oppmuntringene. Med det ved meg som er bra eller som jeg er god på. Da blir jeg bedre rustet til å face utfordringene…
Gud er den klokeste av alle. Han taler sant til sine barn om helheten av det han ser i våre liv. Og han starter med det som er positivt. I det som er dagens tekst, er det menigheten i Efesos som speiles av Herren selv. Oppmuntringene kommer først: ”Jeg vet om dine gjerninger, ditt arbeid og din utholdenhet,” skryter han og lar dem forstå at han virkelig har lagt merke til det som er bra.
”Du har holdt ut, du har tålt mye for mitt navns skyld og ikke gått trett,” fortsetter han. Og de vet at det ikke er tomme ord. Nei, Gud vil virkelig at hans folk skal vite at det er mye i deres liv som han er fornøyd med…
På samme måte som jeg kan være trygg på at mine veiledere virkelig mener det når de sier at ”Dette gjør du bra…”
Men så kommer utfordringen fra Gud selv til de som får det brevet teksten er hentet fra: ”Men dette har jeg imot deg: Du har forlatt din første kjærlighet….”
Menigheten har mista noe verdifullt underveis… Og kanskje er de ikke alene om det? Kanskje er det flere som trenger å høre det denne morgenen? Etter at vi har fått vår dose oppmuntringer, mener jeg.
Det er sikkert mye du er bra på… Mye som Gud ville skrytt av. Områder han ville dunka deg i ryggen og sagt noe fint om, slik at du hadde forstått at han virkelige legger merke til deg og livet ditt. Men kanskje du også har mista noe viktig underveis? Og hvis du eller jeg har gjort det, er det bra om vi får vite om det, slik at vi kan rydde opp i det og utvikle oss videre. Ved å finne tilbake til det vi har mista…
Kjærligheten til Gud, for eksempel? For det er den det handler om her; vår første kjærlighet. Den kjærligheten som prioriterer den en elsker først. Som er opptatt av hva som er viktig fra den elskedes – i dette tilfellet: Guds - synsvinkel. Som ikke tar hans engasjement og tilstedeværelse som en selvfølge, men som takker for hvert minutt vi får dele…
Og som planlegger framtida sammen…
* * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * *
Vi hører Indresmijsonsselskapets Bibelskole i Oslo synge den svenske salmen ”Dyraste Jesus”.
