Teksten er hentet fra Luk. 15, 1-10.
“Har noen sett Nalle, podens brune kosebamse mista et sted på E18? Poden får ikke sove før Nalle er kommet hjem igjen, så vær så snill og meld fra om du finner han!”
Vi har hørt de allerede, etterlysningene i Reiseradioen. Et sikkert sommertegn fra første reiseradiodag, savna undulat, gjenglemt kamera på veistopp, bortblåst kano. Men meldingene som virkelig slår igjennom, er barnas kosedyr, intet kan være uprøvd når de elskede, uunværlige kosedyra er borte fra armkroken til den lille.
Og kjennetegna er klare, et avrevet øye, en halv hale, sliten pels – all slitasje er tegn på kjærlighet, gjør bare bamsen enda mer uerstattelig, selvfølgelig! Og lillepia er utrøstelig og har fått pappa til å finkjemme veikanten fra badeplassen til dyreparken, flere ganger. Mens mamma kikker under hver busk i nabolaget, der den siste turen på trehjulsykkel gikk.
Og vi føler med både barn og foreldre - barnet for tapet av det kjære, og foreldrene for hjelpeløsheta i møte med sorgen, utrøsteligheta.
Nå kan vi tenke, ja, det ser vi for oss, og ja, vi kjenner det igjen, alle som har vært i nærheten av barn veit at kjære ting mistes og himmel og jord settes i bevegelse for å finne Nalle igjen, men han var jo tross alt bare en av veldig mange leker, så kan det være så farlig?
Men hva om vi tenker at podens eller lillepias sorg og iver etter å finne igjen, er et like sterkt bilde som Bibelens på Guds søken etter sine mennesker?
Når Jesus skulle fortelle kritikerne sine hvorfor han ”tok imot syndere og spiste sammen med dem”, som Lukas beskiver det i dagens tekst, så forteller han dem liknelser, en av dem lød slik:
”- Om en kvinne har ti sølvmynter og mister én, tenner hun ikke da en lampe og feier i hele huset og leter nøye til hun finner den? Og når hun har funnet den, kaller hun sammen venninner og nabokoner og sier: 'Gled dere med meg, for jeg har funnet igjen det pengestykket jeg hadde mistet.' På samme måte, sier jeg dere, blir det glede blant Guds engler over én synder som vender om.»
Her er bildet på Gud ei kvinne som leiter etter den eine sølvmynten, i en anna liknelse er det gjeteren som forlater de nittini sauene for å finne den eine som er mista. Om vi tenker at podens iherdige leiting etter Nalle er et like gyldig bilde på Gud som leiter – ser vi noe viktig da?
Kanskje kjenner vi podens hjertebank, lillepias uro over det kjære som er borte. Kanskje bringer det oss litt nærmere Guds bankende hjerte – og ikke minst glede over den som blir funnet igjen og brakt hjem?
* * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * *
Vi hører Kristin Asbjørnsen synge den amerikanske gospelen "I’m on my way".