Det evige og tidløse

Jeg står foran alteret i Svalbard Kirke og ser ut over folket. Alle har reist seg. Som prest skal jeg lyse velsignelsen, selve høydepunktet som forteller at gudstjenesten ikke tar slutt.

Velsignelsen vil følge folket videre i dagene som kommer. Og nettene. Natten kan være lang og kald her i nord. Polarnatten. Mørket. Men nå er lyset kommet tilbake. Lyset skal følge oss hele døgnet i månedene fremover.

Det står russisk-ortodokse kors mange steder på Svalbard. Store kors i tre som er festet i permafrosten. De står som påler, og kan bli stående i flere hundre år. Forråtnelsen skjer ikke på samme måte som i varmere strøk i sør. Noen kors er fra 1700-tallet, mens andre er satt opp det siste tiåret.

De ortodokse korsene er symboler på liv! De kan stå der hvor døden fant sted. Sjølv der er de tegn på liv og håp. Men de er også reist som vern mot harde kår og onde makter, og som navigeringsvarder for de som ferdes på fjorden.

Hver langfredag kjører jeg med scooter til hyttegrenda Vindodden ved Tempelfjorden. Vi er mange som kjører. Svalbard menighet på tur. For noen år siden ble det satt opp et trekors på en høyde. Det var ikke russerne som satte opp korset denne gang, men nordmenn fra Longyearbyen.

Det er blitt en tradisjon å ha påskegudstjeneste ved korset på Vindodden. I påsken i fjor hadde vi barnedåp ved korset, i minus 23 grader. Dåpsvannet hadde foreldrene tatt med på termos. Vannet var hentet fra Tunabreen innerst i Tempelfjorden. Flere hundre år gammel is hadde blitt varmet opp til dåpsvann.

Vannet som et symbol på det evige. Det tidløse. Et sekund er tusen år. Det som skjedde i går er nå. Fra evighet til evighet ér Gud. Tiden er bare midlertidig. Gud er i begynnelsen, nå og for all fremtid! Velsignelsen! Folket har reist seg og står klar til å ta imot. Jeg sier ordene, og tegner korsets tegn slik det ble gjort ved dåpen. I Faderens, Sønnens og Den Hellige Ånds navn.

Velsignelsen følger med i livet. Igjen lyder den. Til alle som er tilstede, og videre ut. Gud er raus.

I det jeg lyser velsignelsen, lyser jeg den både over de som er tilstede,
de som sitter hjemme,
de som er ute på tur,
de som bor i andre bosetninger,
fangstfolket,
de som er inne i fjellet – i gruva,
de som er i lufta og de som er ute på havet.
Gud lar seg ikke begrense av noen vegger i en vakker kirke
Velsignelsen gjelder hele folket.
Gud var, er og blir, en sann Gud, fra evighet til evighet.