God morgen.
Det var for noen år siden. Jeg skulle besøke en eldre kar på sykehus. Pleierne hadde alt fortalt meg at han var både bitter, syk og ensom, så et prestebesøk kunne sannsynligvis ikke skade.
Jeg banket forsiktig på. Innafor døra lå en sliten mann med våkne, intense øyne. Jeg hadde så vidt fått presentert meg før jeg fikk setningen som nesten, men bare nesten, tok pusten og motet fra meg. Skulle jeg liksom komme der å bevise Guds eksistens og svare han at: Jo da, han har nok tenkt riktig mykje på deg.
Det ble en prat da, etter hvert. Han fortalte meg om livet sitt. Om da han var sjømann, om samlivet som hadde rakna, om barna, at han ikke hadde vært noen særlig god far, -men det hadde han da heller ikke fått sjansen til, så det kunne nå bare være det samme, skjønte jeg… Nå var han til alt overmål blitt alvorlig syk. Det også. Besøk fikk han sjelden, -og ville heller ikke ha det. Mot slutten av samtalen tilbød jeg han å be en bønn. Det ville han. Jeg ba en kort bønn. Kanskje fikk jeg satt ord på noen av tankene og det vi hadde snakket om. Så var Fadervår godt å ha. Og jeg må innrømme at jeg tenkte spesielt på setningen: Forlat oss vår skyld, som vi og forlater våre skyldnere…”
Vel ute av rommet var det først og fremst åpningsreplikken jeg huska: ”Eg har tenkt en del på han der oppe…” Jeg har jo også tenkt en god del på han der oppe. Jeg kunne, og kan, også kjenne meg igjen i resignasjonen over at: ”Det virker ikkje som om han tenker så mykje på meg.” Jesu ord har jeg, om at Gud er en Gud som er snakkanes til. Ja at Jesus til og med lærer oss å snakke, så vi skal slippe å lure. Men svar? Ikke alltid.
To-tre uker senere var jeg igjen innom sykehuset. På gangen møtte jeg to av mannens døtre. De våket over han på skift nå, og ville gjerne snakke. De fortalte at han var så annerledes, så rolig, så fredfull. Han viste varme og hadde til og med bedt om tilgivelse for at han hadde vært en dårlig far.
Vi gikk inn i rommet. Han sov. Den ene dattera snakket til han og sa at presten er her. Det var stille lenge. Så hvisket han: ”Fadervår.” Og vi ba. Tre høyt og en stille; Fadervår, du som er i himmelen… Så la jeg hånda mi på panna hans og lyste velsignelsen. Et par dager senere døde han, -med barna sine hos seg. ”Eg har tenkt en del på han der oppe..” Kanskje fikk jeg være med å formidle at det er svar underveis...