Hopp til innhold

Den stille uke

Uka vi er inne i kalles gjerne "den stille uke", men historien er langt mer bråkete enn som så, sier ukas andaktsholder i NRK P1, Nils Terje Andersen.

Nils Terje Andersen.
Foto: Privat for NRK-andakten.

Den stille uke.. Tiden mellom palmesøndag og påskedag kalles gjerne ”den stille uke”. Det navnet har lite å gjøre med hva disse dagene tradisjonelt handler om. Det gikk nemlig ikke stille for seg i Jerusalem den uken vi kaller ”den stille”. Det er en bråkete historie. Men navnet på disse dagene antyder kanskje om en naturlig reaksjon på innholdet. Kirkeklokkene skulle tie denne uka, derav navnet ”den stille uke”. Mennesker kan også bli tause i møte med denne historien. Jesu lidelse og død setter fart i mange følelser, men ikke så mange kloke ord.

Det ble i alle fall stille i tempelet i Jerusalem, etter at Jesus hadde lagd et leven uten like der. Han hadde kommet dit som en av mange tusen pilegrimer, men han kjøpte ikke duer til å ofre, og vekslet ikke penger hos pengevekslerne. Det burde han ha gjort for å kunne betale sin tempelskatt, og for å gjøre det pilegrimene kom for å gjøre. Men han gikk heller til angrep på salgsbodene og pengevekslernes bord. Han velta dem, lagde en pisk av et tau, og lagde forferdelig mye oppstyr. De gjorde tempelet til en røverhule, mente han.

Milde Jesus, velter bord og benker, sveiper pisken mot sjokkerte handelsfolk, roper og bærer seg. ”Mitt hus skal være et bønnens hus. Men dere har gjort det til en røverhule.”

Ville Jesus. Hva var det som fikk han til å reagere sånn? Så sterkt?

Etter utbruddet fulgte en dørgende stillhet. Sjokkerte pengevekslere, livredde duehandlere, og ille berørte venner. Men så, forteller Matteus, så hørte de sangen, den deilige barnesangen. ”Hosianna, Davids sønn”, sang de. Jublet de. Barna heiet på denne mannen. Og ikke bare de. Frem fra krokene kom de syke og plagede.

Jeg vet selvsagt ikke hvorfor Jesus reagerte så sterkt på aktiviteten i tempelet. Men hans reaksjon, hans uortodokse opprydning, skapte rom for noe annet: For trengende mennesker og barnesang. Barnas sang og rop var ikke forstyrrende, snarere tvert imot. Forstyrrende var derimot de voksnes mangel på fokus, innlevelse og tilbedelse. Det tømte tempelet for innhold.

For det var et bønnens hus det skulle være. Og de som kunne vise vei der, de kom først til syne når kremmere og religiøse krav lå hulter til bulter. De trengende viste vei, de kom med hele seg. Ikke bare med en due eller to som de kunne gi i stedet for seg selv. Nei, de kom med hele seg.

Barna viser vei. Med sin nysgjerrighet på livet, sin evne til å respondere, og sin avhengighet. Vi må bli som dem for å komme inn i Guds rike, sier Jesus. Da trenger i alle fall jeg hjelp med å rydde unna noen forstyrrende ting. Håper milde Jesus kan hjelpe med det...

Skog