NRK Meny
Normal

Den hellige vei

– Veier er et populært tema mange steder i Norge. Særlig der hvor de mangler, eller er for smale, eller utrygge på andre vis. ”Mer vei!” var et av hovedslagordene for et parti under høstens valg. Jeg er prest Sunniva Gylver, og mitt ord i dag er nettopp ”vei”.

Møte på smal vei

«Den smale vei» anno 1928.

Foto: NAF

Jes 35,8-10 – Evig glede

8 Og der skal det være en kongsvei,
Den hellige vei skal den kalles.
Ingen uren skal ferdes på den,
den skal være en pilegrimsvei for Guds folk;
selv ikke dårer skal gå seg vill.
9 Der skal ingen løver ferdes
og ingen rovdyr sette sin fot;
de skal ikke finnes mer.
Men de som er utfridd, skal vandre der,
10 de som Herren har løst ut,
vender nå tilbake.
De kommer til Sion med jubel,
med evig glede om sin panne.
Fryd og glede skal møte dem,
sorg og sukk må rømme.

---

Den kristne tro snakker faktisk en del om veier. Den setter oss på valg mellom to veier – den smale og den brede; eller livets og dødens vei. Å leve som menneske rommer blant annet å ta ansvar for sitt liv; ansvar for å ta noen viktige valg om hvilken vei jeg skal gå, hva som skal drive meg og prege meg, hvilket mål jeg har. Og Jesus sier om seg selv at han er veien; den som viser oss retningen og gjør det mulig å gå der.

Profeten Jesaja maler oss et bilde av denne veien – et bilde av en hellig vei, en kongsvei – som er frodig, trygg og fylt av liv og glede. Jeg både elsker og protesterer litt mot det bildet. Visjonen om den trygge og gledesfylte veien, hvor det ikke finnes verken svikefulle mennesker eller farlige dyr, hvor mennesker går ”med evig glede om sin panne” (sitat Jesaja) – er et sterkt bilde å male fram i vanskelige tider. Jesaja ville gi håp og framtid til folket sitt. Når livet gjør vondt, da trenger vi håp, da lengter vi etter trygghet, og mange har funnet det på den veien som Jesus er. Ikke nødvendigvis ved at alt har ordnet seg og livet er blitt enkelt, men fordi troen har gitt et perspektiv, et håp og en trygghet i møte med det vanskelige, som bærer gjennom det vonde.

Samtidig er det også sant at noen predikanter og noen kristne fellesskap har gjort den kristne veien så altfor trygg og glad, rett og ren – på en måte som gjør at mennesker som opplever livet og troen vanskelig og fylt av motbakker og svinger, ikke føler det er plass for dem. Eller de troende har gjort veien så smal at det blir en veldig snever versjon av Jesus og av livet, som i det hele tatt får plass på den veien. Da kan man få akutt lyst til å gå utenom veien og operere litt mer off-piste.

Min erfaring er at mennesker kan ha veldig forskjellige veier til Gud og tro. At den veien kan oppleves trygg og glad, frodig og god. Men at den også kan kjennes smal og bratt, vanskelig og ørkenaktig. Det avgjørende er at Jesus Kristus ønsker å være veien vår OG gå med oss. Midt i alt som er godt. Midt i alt som gjør vondt. Være den hellige vei. Helt fram.