Teksten er hentet fra Klagesangen 3, 54 -59.
Det er få ting i troen min som er vanskeligere enn ordet englevakt.
I norske media er det ett av de religiøse ordene som brukes oftest, tror jeg. Det dukker opp nå ulykken så vidt har vært avverget, og menneskeliv på mirakuløst vis er blitt spart.
Det er ikke vanskelig å glede seg over at ulykker unngåes.
Det er heller ikke vanskelig å takke Gud for de dagene der livet smiler.
Vanskelighetene kommer først når jeg tenker på alle de steder der englene ikke stod på vakt, der ulykken rammet, der urettferdigheten ikke lot seg stanse.
Dette hører med til de dypeste og vanskeligste spørsmål i troen.
Heller ikke i Bibelen løses dette problemet for oss.
I Klagesangene, der dagens tekst er hentet fra, får vi høre om en som er i aller dypeste nød, og som roper til Gud:
”Vannet flommet over hodet på meg; jeg tenkte: ”Nå er det ute med meg.” Herre da ropte jeg ditt navn dypt nede fra graven. Du hørte på meg da jeg ba… du løste meg ut så jeg fikk leve, du så den urett jeg led, og hjalp meg til min rett”
Hadde forfatteren av denne klagesangen englevakt?
Det kan se slik ut. Ordene er gode og sterke, i alle fall for de av oss som ikke har vært rammet av store ulykke, og for dem som har vært det, men kommet velberget igjennom.
Men hva med alle de andre?
Alle bønnene som ikke får sine gode svar, ropene som ikke høres?
Svarene finnes ikke, og lettvinte meninger om at alt har sin skjulte mening gjør bare vondt verre.
Jeg skal ikke forsøke å svare jeg heller. Men midt i alt det uløselige kan troen likevel leve. Ikke som en forklaring på det vi ikke forstår, men som håp.
Troen kan leve som et håp om at vi er i Guds gode tanke, uansett hva som hender oss. Det betyr ikke at det er Guds tanke, det som hender, men: Rammes vi av ondskap og ulykke er vi likevel ikke alene.
For en stund siden var jeg i celle nr.11 i Auschwitz. Det var cellen de dødsdømte politiske fangene ble ført inn – før de skulle henrettes på plassen utenfor.
I murveggen på celle nr.11 hadde en av fangene risset inn ansiktet på en tornekronet mann. Fanger som satt der etterpå, forsterket risset – slik ble det et varig avtrykk – som vi kan se i dag – over 60 år etter.
Det er dette troen kan handle om. Ikke fravær av det onde, ikke mektige engler som holder vakt, ikke at alt ordner seg for den som tror – men håpet om nærvær av den Hellige – midt i den uforståelige ondskapen.
* * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * *
Vi hører Sissel Kyrkjebø i salmen ”Bred dine vida vingar”.
