Teksten er hentet fra Hebr. 10, 19-25.
De som følger Veien – det var betegnelsen folk brukte på de aller første kristne, før noen kom på å kalle dem opp etter Kristus. Helt fra Jesus kom og sa: Følg meg! må det ha vært mye snakk om Veien blant dem som fulgte ham. Jesus har åpnet en vei, sa de. En ny og levende vei, til og med. Veien var både en måte å leve på – og en mulighet til å nå helt fram til Gud og inn i det evige livet.
Så la oss også snakke litt om Veien. Kan du se den for deg? En litt smal og kronglete vei, kanskje. Ikke bare lett å gå på. Noen steder bare en liten sti. Den går gjennom skiftende terreng, og ett sted passerer den en frodig sommerhage.
Rosene står i fullt flor, blomsterbedene flommer over av farger. Bier summer, sommerfugler danser, det kvitrer og synger i trær og busker. Sola skinner, men noen store trær gir passe skygge, og sollyset fraktes inn som glitrende stråler gjennom trekronene.
Hvis du befinner deg i denne hagen, og nettopp har spent opp hengekøya mellom trærne der, er det ikke sikkert veien virker særlig interessant. Hvis livet er som en avslappet sommerdag, hva skal du da ut å traske langs veien etter?
Men saken er jo den at livet sjelden fortoner seg som en bekymringsløs dag i sommerhagen. Det er lenge siden vi forlot paradiset. Livet framstår oftere som et villniss. Vi får et svare strev med å ta oss fram og finne ut av tilværelsen. Det var torner i rosebuskene.
Det krongler seg til mellom oss og dem vi omgås. Bekymringene vokser sammen med krattet. Det samme gjør den dårlige samvittigheten. Vi klarer ikke å rydde opp, verken i vår egen indre hage, vårt forhold til Gud eller i det rotet vi steller til for andre.
Når livet oppleves slik, kan det hende veien virker mer forlokkende. For den går jo også der, gjennom villniss og ørken. Den er like smal og kronglete som før, men også like åpen og farbar. Men nå er veien selve muligheten til å finne ut av den tilgrodde tilværelsen. Denne veien fører oss nemlig helt fram til Gud, vår frelser. Dit kan vi komme med alt som tynger, all skyld, skam, all dårlig samvittighet.
Veien til Gud ble åpnet av Jesus selv. "Han har innviet en ny og levende vei for oss," står det i Hebreerbrevet – "inn i helligdommen". Denne veien "er hans kropp", heter det også. Jesu kropp ble naglet til korset og lagt i graven. Men den ble ikke der. Han stod levende opp igjen og satte sine føtter i en frodig sommerhage. Rosene stod i fullt flor, blomstene duftet, fuglene sang og sollyset ble fraktet på glitrende stråler inn mellom løvet i trærne.
Det finnes tider i livet da vi ikke synes vi trenger denne veien fram til paradiset. Livet er mer enn bra nok som det er. Men ofte er livet også ganske ugjennomtrengelig. Kanskje er det da vi lettest kommer inn på Veien, og begynner å følge den? En ny og levende vei. En måte å leve på. Og en mulighet for å nå helt fram til Gud og inn i det evige livet.
Vil du skrive e-post til Knut Grønvik, kan du gjøre det her.
* * * *
Vi hører Ole Paus synge "Som en storm".