NRK Meny
Normal

De gode tingene

Glemmer vi de gode tingene som skjer oss, kan vi også glemme at noen gode guddommelig øyne ser oss, og at det er en mening med vårt liv, sier Nils Terje Andersen.

Nils Terje Andersen.
Foto: Privat for NRK-andakten.

I dagens bibeltekst møter vi Sakarja idet han opplevde sitt livs lykkeligste øyeblikk. Men da var han stum. Engelen Gabriel hadde rett og slett skrudd av lyden til Sakarja, da han ikke fikk seg til å tro engelens ord om at han skulle få en sønn. ”Jeg er altfor gammel, og min kone også”, var det siste Sakarja rakk å si. Så mente åpenbart engelen at nok var nok, og tok stemmen fra ham. Det er derfor tenker jeg at ikke det er så viktig for meg å treffe engler. Det holder at de er der.

Men nå fikk Sakarja en sønn. Og i sitt livs lykkeligste øyeblikk fikk han ikke ut en lyd. Det må gjøre vondt for en som både var vant til sette ord på ting, og vant til å rope og juble når han var glad. Det må ha vært frustrerende å ikke kunne sette ord på den gleden som bruste innenifra.

Nå fant nok Sakarja andre måter å uttrykke glede på. Men det var dette som slo meg i dagens tekst, det at han var stum i livets lykkeligste øyeblikk. Han hadde vært stum hele tiden mens hans kone Elisabeth gikk svanger med dette underet av et barn.

Og kanskje gjæret lykken inni ham da, akkurat som sinne kan gjære inni oss når vi ikke får sluppet det ut i passelige mengder. Sakarja gikk med en god årgang lykke inni seg.

Engelen hadde sagt han skulle hete Johannes. Men det syntes slekt og venner var en håpløs ide. Ingen andre i slekta het det. Og da, midt i mylderet av kranglende mennesker, veivet Sakarja med hendene. De rakte ham en tavle. Og der skrev han: ”Johannes”.

Han tvilte ikke lenger. Det hadde gått som engelen hadde sagt. Og i samme øyeblikk rant det over for den gamle mannen. Ut strømmet en nydelig lovsang som en takk for denne sønnen, og det nye han skulle representere. Han var ikke lenger stum.

Han sang om lyset fra det høye som gjestet dem som en soloppgang, som skulle skinne for dem som bor i mørke og dødens skygge, og lede våre føtter inn på fredens vei. Sakarjas stemme ble sluppet løs, idet han skrev dette navnet: ”Johannes”.

Dette var mye mer enn et debattinnlegg i en navnediskusjon. Sakarja skrev en overskrift over livet sitt. Han tolket det, han skrev en historie, bare i denne korte bekjennelsen på tavlen. Han skrev ”Jeg er sett av Gud”. ”Gud har en mening med meg”. ”Jeg er en mening”. Han skrev ”Johannes”, som betyr ”Gud er nådig”.

Og det er kanskje dette mange av oss kunne blitt flinkere til: Å skrive noe godt over våre liv. Å sette ord på alt det gode som skjer oss, og ta vare på det. ”Min sjel lov Herren” sier kong David ”og glem ikke alle hans velgjerninger”.

Det er som om han vil tvinge sjelen sin til å huske. For det er jo ikke for Guds skyld vi skal huske, men for vår skyld. Glemmer vi de gode tingene som skjer oss, og de gode tingene vi selv forårsaker, da kan vi fort også glemme at noen gode guddommelig øyne ser oss, og at det er en mening med vårt liv.

”Johannes – Gud er nådig” Skriv det på hjertet. Skriv ned hvert glimt av godhet, vennlighet, og kjærlighet du ser i dag. Og hvert glimt du selv klarer å formidle. Det er nemlig en mening med oss. Det finnes nemlig en Gud som finner glede i den du er. Han driver og løser tunger på den som er stum av mangel på beundring for livet.

Skriv e-post til Nils Terje Andersen.

* * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * *

Vi hører Edwin Hawkins Singers synge ”Oh happy day”.

Andakt 09.12.08 ved Nils Terje Andersen