På det tidspunktet var Jesus-episoden over, og den hadde altså endt som en episode med en sluttstrek. For Jesus var drept og død, og det var slutt. De hadde opplevd tre ufattelige år hvor de hadde vært sammen med Jesus, og vi har bare biter og brokker i Det Nye Testamente av alt som skjedde, men de hadde fått med seg alle disse dagene, alt han sa og alt han gjorde. Og det må ha vært utrolig for de å registrere at alt falt i grus, og alt var slutt.
De kommer altså til graven 1. påskedag og jeg ber deg notere at de kom uten noe form for håp. For død er død, og slutt er slutt. Men de kom for å hedre ham, for å ære ham, for å salve ham. De søkte sin trøst i den døde, og dvelte ved gravnatten kun. Når de kommer til graven, som er en klippegrav, så får de noen til å rulle vekk steinen, og så går de inn, slik man kunne gjøre den gangen. Men det stedet hvor Jesus var blitt lagt, var tomt – han var ikke der! Og Det Nye Testamente forteller at det var en lysende skikkelse der inne som sa: ”Han er ikke her, han er oppstått slik som han sa. Han har gått i forveien til Galilea, slik han sa. Der skal dere få møte ham, slik som han sa.”
Du kan være helt sikker på en ting, og det er at det trodde de ikke noe på. De var sannsynligvis alminnelige, oppegående, vettuge mennesker, og vi vet at det finnes ingen vei fra død til liv. Og død er død, og slutt er slutt. Så det trodde de nok ikke noe på, men Det Nye Testamente forteller at likevel så dro de til Galilea. Hvorfor gjorde de det når de ikke trodde noe på det?
I løpet av de årene de hadde vært sammen med Jesus, hadde de vent seg til å gjøre som Jesus sa. For det viste seg gang på gang at han hadde rett, at det stemte. Han sa de utroligste ting, men etter som tiden gikk, viste det seg igjen og igjen at det Jesus sa, det stemte – det var riktig. Så på Jesu ord, så dro de til Galilea. Ikke fordi de trodde noe på det, men de hadde vent seg til å gjøre som Jesus sa.
Og der i Galilea så møtte de ham. Og Thomas fikk etter hvert legge fingrene i sårene hans. Og de spiste med ham på stranden – du vet, spøkelser spiser ikke! Og det står at han ble sett av flere hundre på en gang, av dem lever mange enda.
Vi får noen ganger i livet en beskjed som forandrer alt. Det kan være til glede eller til sorg, men ingenting er som før, beskjeden forandrer alt. Og den kristne kirke fikk en beskjed 1. påskedag som har forandret alt. Jeg hadde en kjedelig lærebok i kirkehistorie, men det sto en setning der som skinte og lyste. Det sto: ”Den kristne kirke oppsto i bevisstheten om at Kristus oppsto.” Og det er nok riktig, altså!
Den kristne kirke oppsto ikke i løgnen eller drømmen eller formodningen eller ryktet om at Kristus oppsto – det hadde ikke blitt noen kirke av det. Var det en ting de første kristne visste, så var det at Jesus hadde stått opp, det var det sikreste av alt! Alt annet var usikkert. De var forfulgt av jødene og romerne. Hver dag var en fare, de kunne bli martyrer eller dø og bli drept. Det eneste som var sikkert for den første kristne kirke, det var at ”Krist sto opp av døde i påskemorgen røde!”
