Teksten er hentet fra Salme 37, 1-6.
Vi har alle våre ideer. En prest jeg kjenner vandrer rundt med en terning i veska. En terning er for så vidt ikke det verste man kan drasse på. Den tar liten plass og den veier ikke mye. Men litt rart er det jo. Jeg er et nysgjerrig menneske. Og i fantasien ser jeg for meg menigheten kaste terning etter prekenen eller at presten og diakonen finner sammen i et raskt slag yatzy mens kollektbøssa sendes rundt i benkeradene.
Min venn presten er en skikkelig mann. Han ville neppe gjøre noe sånn. Han har terningen med seg fordi han har fått den. Som gateprest ble han kjent med en av vår tids fattige, som han fulgte lenge. Da avskjeden kom, ville den andre gi noe tilbake.
Han hadde fire ting: en slitt bukse, en hullete genser, en bibel og en terning. Det var alt han eide. Som takk for trofast følge i en tung tid, ga han bort terningen som gave. Nå triller den rundt blant prekener, penner og matpakker i bunnen av en presteveske. Som et minne om livets sårbarhet. Men også om en raushet som har styrke til å overleve selv hos en som har mistet alt.
I salme 37 vers 5 står det skrevet:
Legg din vei i Herrens hånd, stol på ham, så griper han inn.
Hver dag finnes det mennesker som velger å legge sin vei i Herrens hånd. Noen gjør det av ren nød. Fordi de ikke har noen annen enn Gud som de kan stole på. Andre gjør det med glede og forventning. Fordi de har erfart at Gud griper inn i våre liv, når vi inviterer Ham inn i våre hverdager.
Å legge sin vei i Herrens hånd er å øve seg i tillit og hengivenhet. Det er å overlate morgendagen til den Far vi har i himmelen i tro på at han er god og omsorgsfull.
Kanskje var det nettopp tillit han viste, denne mannen som ga bort sin terning. Han tok en sjanse. Han rakte fram sin lille gave i håp om at den ble tatt imot uten avvisning og uten latter. Den sa mye om han liv, hans store nød og fattigdom. Men han tok sjansen på at den ikke ble brukt imot ham. At han som fikk den, ikke ville kaste terning over hans usle liv. Gi han en ener eller en toer. Noe forsvinnende lite. Nesten usynlig og ubrukelig.
Han ble hørt. Historien om livet hans ble tatt varsomt imot. Holdt i en god hånd. Sett på med kjærlighet. Den ble gjemt, men aldri glemt. Han som tok imot den bærer den med seg fremdeles. Overalt hvor han ferdes.
Jeg liker å tenke at det er akkurat dette som skjer når Gud får våre historier og våre liv.
Legg din vei i Herrens hånd, stol på ham, så griper han inn.
Vil du skrive e-post til Dag Aakre, kan du gjøre det her.
* * * *
Vi hører Solveig Leithaug Henderson synge "Tett ved sida mi går Jesus".