Teksten er hentet fra Åp. 22, 17-19.
Kom til poenget da!
Torsdager for meg betyr suppe og gudstjeneste. På torsdager åpner vi dørene til Vår Frue kirke i Trondheim. Og blir det som det pleier vil folk strømme inn i kirken i kveld også. Noen kommer sultne på mat. Andre kommer sultne på fellesskap. Noen vil ha suppe og kaffe. Andre vil ha brød og vin.
Vi fikk en ny gateprest i Kirkens Bymisjon for en tid siden. Sveinung kom til oss fra en alminnelig menighet i kirken den norske. Jeg vet at han var spent da han kledde på seg presteklærne på sin aller første torsdagsmesse. Rundt ham satt rike og fattige, godtfolk og gatefolk, noen kjente og flest ukjente. Og der stod han midt i blant dem.
Sveinung kom godt i gang. Han leste bibelteksten og begynte på prekenen. Han fortalte klokt og varmt om fariseeren og tolleren som dro til tempelet for å be. Historien ble belyst og vanskelige ord ble forklart. Alt var som prekener pleier å være, helt til en dame ropte så det ljomet i veggene: Kom til poenget da!
Vår nye gateprest er en sindig kar som takler det meste. Men jeg kjente at jeg brått ble hentet tilbake fra templet i Jerusalem til livet på gata i en by i Norge. ”Kom til poenget” er et sterkt og utålmodig rop. Det betyr kutt ut innledninger, forklaringer og alt unødvendig prat. Skjær budskapet inn til beinet.
Finn det ene ordet eller den ene setningen som brenner inni deg. Si det du har å si. Det ene nødvendige. Ikke noe mer. Ikke noe annet. Og gjør det nå. Den som vet det gjelder livet, har rett til å være utålmodig og sterk.
Verdens korteste preken består av et eneste ord. Ordet er ”Kom!” Vi finner den i bibelens siste kapittel:
Ånden og bruden sier: ”Kom!” Og den som hører dette skal si: ”Kom!” Den som tørster skal komme, og den som vil, skal få livets vann for intet.
En andakt eller en preken kan man lytte til mange måter. Noen lytter mest med hodet, andre mest med hjertet. Noen er opptatt av ord og formuleringskunst. Noen leter etter historien. Noen lukker øynene og la tankene vandre dit de vil.
Men en og annen gang kan det være sånn for oss at vi kjenner at det gjelder selve livet. Slik var det for henne som ropte sterkt og utålmodig: Kom til poenget da! Hun trengte ikke fine ord eller gode historier. Hun tørstet etter noe mer og noe dypere.
Hun trengte noe å leve på. Noe å gripe fatt i her og nå. Hun hadde rett til å rope og rett til å kreve. Selv midt under prekenen. For Gud som ga oss evangeliet har sagt ”Kom!” Og den som hører det skal si: ”Kom!” Den som tørster skal komme, og den som vil, skal få livets vann for intet.
Vil du skrive e-post til Dag Aakre, kan du gjøre det her.