Teksten er hentet fra Filipperne 1, 3-11.
Det hender av og til at noen sier til meg: ”Takk for at du finnes.” Det er få ting som gjør meg så glad som akkurat det. Av og har noen også sagt at de takker Gud for meg, og da blir jeg fylt med en stor takknemlighet. For det betyr jo at noen ber for meg i takk til Gud, og det er virkelig flott å tenke på.
Paulus skriver akkurat dette til menigheten i Filippi: ”Jeg takker alltid min Gud når jeg tenker på dere, og hver gang jeg ber for dere alle, gjør jeg det med glede.”
Grunnen til Paulus glede og takknemlighet er den trofastheten menigheten i Filippi har vist i arbeidet for evangeliet. Paulus sitter i fangenskap når dette brevet skrives. Han har fortalt om Jesus og det kunne myndighetene ikke tåle, men menigheten fortsetter arbeidet og ber samtidig for Paulus.
Dette gir ham stor frimodighet og trygghet. Det gir ham styrke til å komme gjennom vanskelighetene og tro på at han igjen skal få møte dem. Og om Paulus ikke skulle overleve, så vet han likevel at ordet om Jesus vil bringes videre ut i verden av andre trofaste kristne.
Dette viser hvor viktig fellesskapet i menigheten og fellesskapet mellom dem som tror er. Vi er faktisk avhengige av hverandre. En kristen kan ikke leve isolert fra de andre, vi hører sammen i et ubrytelig fellesskap i troen på Jesus Kristus.
Ikke om vi havner på en øde øy eller blir isolert og alene som Paulus til dels var i fengselet, er vi alene. Guds Hellige Ånd som skaper troen i oss, skaper også et fellesskap mellom oss. De synlige skillene som vegger, grenser, geografisk avstand og avstand i tid og rom, kan ikke skille dem som tror på Jesus fra hverandre.
Jeg føler meg privilegert når jeg opplever å være en del av et slikt fellesskap. Jeg har kristne venner fra andre kirkesamfunn, også i andre land som jeg føler en dyp og nær samhørighet med. Jeg har nettopp kommet hjem fra påskefeiring i Romania.
Den ortodokse kirken følger en annen kalender enn vår, og feiret sin påskedag 5. mai. Katedralen der var stappende full av troende som feiret Jesu oppstandelse påskenatt. Ved gudstjenestens begynnelse var kirken mørklagt, bare lyset på alteret brant. Og fra det lyset ble tusenvis av lys inne og ute tent, et hav av små lysstråler som uttrykk for troen på at Jesus lever, et synlig fellesskap av håp og tro.
Min kirke er forskjellig fra deres kirke og påskefeiringen er hos oss har et annet uttrykk, men det er den samme troen, og den samme Herren. Det er Jesus vi tilber og feirer.
Og når jeg så på påskedag ble invitert til å lese evangeliet på norsk, sammen med seks andre ulike språk, i katedralen langt nord i Romania, så ble dette et sterkt bilde på hvor nær vi står hverandre og hvor avhengige vi er av hverandre. Jeg takker Gud for dem, og jeg vet at de ber for meg. Hvilken styrke for min tro.
Så vet vi om hverandre at vi har en felles oppgave, sammen skal vi arbeide for at ordet om Jesus skal nå ennå flere, at mange skal få oppleve gleden over fellesskapet i troen. Og vi vet at vi kan regne med hverandre.
Paulus hadde denne vissheten når det gjaldt menigheten i Filippi, og det er min bønn og mitt håp at det skal gjelde troens folk også i dag: ”Fra første dag og helt til nå har dere vært med i arbeidet for evangeliet.
Og jeg er viss på at han som begynte en god gjerning i dere, skal fullføre den – helt til Jesu Kristi dag.”
Vil du skrive e-post til Berit Lånke, kan du gjøre det her.