Teksten er hentet fra Rom. 15, 1-7.
Kan det hende at vi må gi avkall på egne rettigheter for å hjelpe andre? Finnes det situasjoner hvor vår egen frihet til å velge, må vike av hensyn til andre. Kan det finnes noe jeg har tro for å gjøre eller å spise eller drikke som vil skape problemer for andre?
Er det utenkelig for mennesker i et moderne Norge, et samfunn hvor vi har frihet til det meste, at min frihet, min individuelle livsstil skal være noe som angår andre?
Paulus er opptatt av akkurat denne problemstillingen når han skriver til menigheten i Rom. I Romerbrevets 15. kapittel skriver han: ”Vi som er sterke, må bære svakhetene hos dem som er svake, og ikke bare tenke på oss selv. Hver og en av oss skal tenke på sin neste og gjøre det som er til beste for ham, og som tjener til å bygge opp.”
Vil du skrive e-post til Berit Lånke, kan du gjøre det her.
Det var blitt uenighet i menigheten om hva slags bud og regler man var forpliktet til å overholde. Man diskuterte hva slags mat man kunne spise, og hvilken dag som var mest hellig. Var man forpliktet til å betale skatt til hedenske myndigheter. Hvor trang var loven og hvor vid var den kristne friheten?
Paulus opplever selv å ha stor frihet i sin tro på Kristus, men han er opptatt av at det vi gjør skal vi gjøre i tro, og at vi skal ta hensyn til hverandre. ”I troen på Kristus Jesus vet jeg, ja, er fullt viss på at ingen ting er urent i seg selv. Men for den som mener at noe er urent, er det urent.”
Det handler om viljen til å ofre noe for andre for fellesskapets skyld. Ja, faktisk er det mer alvorlig enn som så, det handler om rekke ut en hånd slik at andre ikke faller eller går seg vill.
Vi blir med andre ord utfordret til å ofre noe av vår egen frihet. ”Hvis du sårer din bror med det du spiser, handler du ikke i kjærlighet. Den Kristus døde for, må du ikke føre i fortapelsen med det du spiser.” skriver Paulus.
Og så peker han på Jesus Kristus: For Kristus tenkte ikke på seg selv. Han tålte hån, lidelse og død, han ble en tjener for oss for at vi skulle finne frem til fellesskap med Gud og med hverandre.
Når Paulus er så opptatt av at vi skal lære av Jesus og ta hensyn til hverandre, er det fordi fellesskapet i menigheten og den kristne Kirke er grunnleggende viktig for den kristne tro. Ingen kan leve alene som kristen. Vi tilhører hverandre og Kristus.
Det er en utbredt misforståelse hos mange at den enkelte kan være kristen på sin måte, alene og når det passer seg.
Som kristne tror vi på de helliges samfunn, det betyr fellesskapet av dem som tror på Jesus, overalt og til alle tider. Vi har et grenseløst fellesskap som knytter seg til troen på Jesus som døde og stod opp for oss. Og i dette fellesskapet er det vår plikt å ta hensyn til hverandre.
Om verden hadde levd etter disse prinsippene da hadde mye sett annerledes ut, om den kristne Kirke og de som tror på Gud hadde levd slik, da hadde vi vært nær det fullkomne.
Uansett er det noe vi kan strekke oss etter, og for den som setter sin lit til Jesus Kristus er det hjelp å få, som Paulus sier: ”Måtte Gud selv, som er kilden til tålmod og trøst, hjelpe dere til å vise enighet, etter Jesu Kristi vilje. Da kan dere enig og samstemmig prise Gud, vår Herre Jesu Kristi Far. Ta derfor imot hverandre, slik Kristus har tatt imot oss, til Guds ære.”