Teksten er hentet fra Hebr. 9, 11 – 15.
Jeg møtte ham nærmest tilfeldig. Vi fikk plass side om side på flyet og kom i snakk. Han ville vite hva jeg hadde gjort i Bolivia, og jeg fortalte om Misjonsalliansen og det store arbeidet blant det fattige aymarafolket på Bolivias høyplatå. Han lyttet interessert, men jeg forstod snart at han var mest opptatt av å høre om jeg trodde på Gud, og hva denne troen i så fall betydde i mitt liv.
Etter en stund kom det nesten litt skamfullt: "Jeg har jo bare en slags barnetro, jeg." Han sa det nærmest som om det skulle være noe mindreverdig eller ufullkomment ved den. Som om han mente at min tro var så mye bedre enn hans. Jeg tror mange har det slik som sidemannen på flyet. En slags blyg erkjennelse av en barnetro som noe mindreverdig og nesten uvesentlig.
Andaktsteksten i dag fører oss inn i hva som gjør meg til en kristen. I en lang tekst forteller forfatteren av Hebreerbrevet at kristendommen først og fremst dreier seg om det Jesus har gjort, og mindre om hva jeg gjør.
Veien til Gud åpnes verken av barne- eller voksentro, men av Jesus. Han er en soning for alle våre synder, sier Bibelen. Det handler ikke først og fremst om hvor mye eller lite vi tror, men hvem vi tror på. Jeg er glad for at jeg ganske ung lærte Jesus å kjenne. Han kom ikke til meg som Mannen fra Nasaret, som det ideelle mennesket alene, eller som Israels konge og befrier.
Han kom som en god frelser. Han kom for at vi som ikke får til livet vårt, likevel skal få anledning til å møte Guds tilgivelse og oppreisning, slik andaktsteksten sier det: "Men Kristus kom som øversteprest for de frelsesgoder som vi nå har." Et vanskelig språk å trenge inn i. Gammelmodig i formen, fullt av fremmede ord og uttrykk. Men andaktsordet vårt sier oss at noe helt spesielt skjedde da Jesus kom. En ny tid begynte. Jeg kan best illustrere det med en opplevelse.
Det var nattverdgudstjeneste. Presten hadde nettopp lest innstiftelsesordene og slo ut armene idet han sa: "Kom. For alt er ferdig!" En mann jeg kjente aket seg ut på benken, reiste seg og gikk frem til nattverdbordet. Det hadde han aldri gjort før. Da gudstjenesten var over, kom jeg i prat med ham utenfor kirken. Jeg sa noe om at jeg syntes det var fint å dele fellesskap med ham rundt nattverdbordet.
Han smilte: "Ja, dette var første gangen for meg. Da presten prekte i dag, var det så mye han sa som jeg ikke forstod. Og når jeg av og til leser i Bibelen, er det så mye som provoserer meg, og så mye jeg ikke forstår. Men da presten i dag slo ut hendene og sa: "Kom, for alt er ferdig!" Da var det som om lyset gikk opp for meg. Er det sant det presten sier, så kan selv jeg gå til en som har gjort alt ferdig også for en raring som meg."
Det var mye i Bibelen mannen ikke forstod, men han fikk likevel tak i evangeliet denne søndagen. For det handler nettopp om at Jesus kom for å ordne opp i det vi ikke maktet, for å gjøre alt ferdig for alle oss uferdige.
Barnetroen er like god som voksentroen. For det handler ikke om vår tro, men om han vi tror på. Der ligger vårt håp. Hos ham som andaktsordet beskriver med ordene: "Han vant oss en evig forløsning".
Vil du skrive e-post til Nils-Tore Andersen, kan du gjøre det her.
* * * *
Vi hører Sigvart Dagsland i "Djupe spor".